Informasjon

Sannhetens bastion har slått sine egne rekorder og trår til med 75% feilsitering av en person i en artikkel (100% om en ikke teller med bildeteksten). Ikke at jeg ville ha giddi å regne ut om det ikke var meg det gjaldt. Ikke at det er noen stor sak heller.

Men jeg lurer på hvorfor. Det er vanskelig å bli journalist, har jeg hørt. Kanskje det er enda vanskeligere å være det? Men om arbeidspresset er så stort at det er nødvendig å slurve, høres det ut som en sak for fagforeningene, eller i det minste de som kjøper avisa. Eller kanskje det rett og slett ikke ansees som viktig at riktig uttalelse og riktig navn koples sammen? Merkelig nok er jo folk såpass klare for å komme i avisa at vi ofte snakker med journalister likevel. Til tross for vi ofte ikke oppnår det vi som oftest håper at vi skal skal - å synliggjøre saker vi er opptatt av. Kanskje det å få navnet sitt på trykk for noen handler om å klatre på et slags viktighetsbarometer? En venn av meg pleier å si: Lag et poengsystem, og folk kommer for å samle poeng. Men likevel, teorien er kanskje litt for absurd. Om en på død og liv vil på trykk, kan vel sjokkfaktor være langt nyttigere enn å ha vettuge ting å si...

Men kanskje ikke alle er så fordømt pedantiske som meg. PedantForeninga (PDF) har ikke så mange medlemmer, til tross for svært enkle opptakskrav.

Det som virkelig er merkelig, er at vi tror på det som står i avisene til tross for at hver eneste gang noe jeg tilfeldigvis veit noe om er i avisa, er det faktafeil og tullball. Jeg har ikke inntrykk av at min erfaring er noe utenom det vanlige heller. Og likevel er altså aviser et av de viktigste verktøyene mine for å orientere meg om hva som skjer i verden. Hvorfor det, når jeg nå egentlig veit bedre? Er jeg rett og slett litt dum?

Jeg er ikke dum. Men jeg mangler alternativer. Ingen er objektive, men takke meg til nyhetskilder som ikke later som om de er det. Der har blogging virkelig sin misjon. Bloggere flest har ingen interesse av å framstå som objektive. De har bare en interesse av å framstå som smarte og reflekterte. Ikke at noen stor prosent gjør det heller, men det er det fine: Vi kan velge. Bloggene jeg leser er litt som kosttilskudd: Skal ikke erstatte et variert nyhetsinntak, men å, så godt det er med en diger dose subjektiv synsing også. Synsing med referanser. Og altså linker. Mmmm, informasjon. Nyheter!

Og alt dette uten å ha nevnt hva som IKKE skrives om. Jeg er stolt. Nå kan jeg ta det rolig de neste hundre år. I latbloggingas navn.