Geek

Ok, en post om navnet på bloggen var navlebeskuende nok. Så jeg skreiv en til, jeg.

For det var dette med geek, da. Nerdethet. Jeg fikk et brått behov for å forklare hva nerdetheten min består i. Jeg spiller ikke noe særlig rollespill, og jeg er ikke på langt nær så god på data som jeg gjerne skulle vært. Det er ikke den typen nerdethet. Det er nerdethet som i oppheng som gjør en litt sær og som det helt sikkert hadde vært best for ens generelle sosiale tilpasning om en kvitta seg med.

Nerdetheten min består først og fremst i tre ting:


Språk
Det betyr ikke at jeg skriker og klorer meg i ansiktet om jeg ser en skrivefeil, men jeg kan nok bli litt pedantisk til tider når det gjelder betydninga av ord. Ikke at jeg fryder meg over orddelingsfeil heller, men det finnes viktigere ting her i verden. Som hva orda faktisk betyr. Og jeg liker så godt når ting er skikkelig presist! Jeg kan gå i taket av glede over en ordentlig god formulering, enten det er i litteratur eller sakspapirer. Så jeg er skrekkelig glad i Terry Pratchett.

Språknerdethet er så klart langt mer enn leseglede og pedanteri. Å plutselig oppdage betydninga av et ord er stas. Forholdene mellom språk er stas. Og å formulere gode setninger er stas. Og parenteser (og fotnoter*). Og oversettelser og gjendiktninger. Og nye måter å fortelle gamle historier på. Og språkpolitikk! Det kommer en post om samnorsk. I løpet av neste år en gang. Det kan godt være mitt nyttårsforsett, men bare fordi jeg allerede er sikker på at jeg kommer til å skrive den.


Referanser
Referansenerderi består for min del i å bli innmari fornøyd når jeg oppdager en referanse til noe der jeg ikke forventa å finne den, samt å spekulere i referanser. For eksempel har jeg vært forvirra over et stykke tekst i Leonard Cohens sang Democracy:

from the staggering account
of the Sermon on the Mount
which I don't pretend to understand at all.

Har noen forventa at han skal skjønne den, eller kritiserer han dem som mener å forstå den? Orda står der og bare skriker etter kontekst. Men så begynte jeg å høre mer på Bob Dylan, og vips, en mulig referanse i Up To Me (som for øvrig er en av mine favorittsanger:

We heard the Sermon on the Mount and I knew it was too complex,
It didn't amount to anything more than what the broken glass reflects.

Mulig er altså stikkordet her. Arrogansen (ikke at den er usjarmerende, eller at jeg mener noe om påstanden) ved å kalle et stykke religiøs tekst "for komplekst" og samtidig at det ikke betyr noe særlig er i hvert fall noe å reagere på. Det kan hende Cohen sikta til dette stykket sang når han sier at han ikke ønsker å late som om han forstår Bergpreknen, og det kan hende han ikke gjorde det. Men spekulasjonen er noe av det gøyale***.

Jeg veit ikke om Terry Pratchett refererer til Steinbecks Øst for Eden i byvaktbøkene sine, men jeg kan være rimelig sikker på at golemene som dukker opp i noen av bøkene hans om skiveverdnen har referanser til Asimovs Robotlover. Og en vakker dag snubler jeg kanskje over et intervju eller et stykke informasjon som bekrefter eller avkrefter noe.

En kan si at referanser er min form for kryssord. Jeg bruker ikke så mye krefter på det, men jeg liker å spekulere på ikke-alt-for-komplekse problemer som er velsigna blotta for relevans til Livet. Vel, for det meste.


Politikk

Å, politikk! Jeg liker organisasjons- og politikkhumor. Nå snakker jeg ikke om Storting og regjering (sjøl om orda "munterhet i salen" er en ganske sikker måte å få meg til å glise på).

Men det er ikke bare det morsomme. Det er også her mine pedantiske sider får boltre seg. Jeg begrenser meg stort sett til når det virkelig trengs ("Veit vi om denne aksjonsformen i det hele tatt er lovlig? Hvem kan finne ut det? Hva om den viser seg å ikke være det, jeg kommer forresten i så fall ikke til å delta på selve aksjonen? Kan vi stå for den som lokallag? Kan vi gi sentralt problemer om vi gjennomfører den? Blir vi nok folk? Vi kan ikke forvente at alle velger å delta. Skal vi finne en lovlig støtteform for dem som velger å ikke delta? Skal vi varsle pressa? Åforgudsskyldvikandaikkeinviteremedtilfeldigforbipasserendepåenulovligaksjon..."), men det ER en viss tilfredsstillelse i å pirke også. Denne sida av meg sjøl er nyttig, men på ingen måte sjarmerende.

Og gleden ved å se et stykke utmerka politisk fotarbeid i form av en god formulering eller kanskje nettopp en referanse...


Så, da har en kritisert, analysert og vært generelt pretensiøs i den så langt lengste bloggposten. Ikke vær bekymra, jeg tror dette er en en-av-sitt-slag-post. Og før eller seinere kommer jeg nok til å irritere meg over den. Jaja, noen risker får en løpe.



*Dette er altså en fotnote**. Den er tilegna Terry Pratchett og Tor Åge Bringsværd, fordi de har lært meg at min kjærlighet til fotnoter ikke betyr at jeg er fradømt litteratur på livstid. Takk!

**Eller mulgens en sluttnote. I bøker er det lett å se forskjell. I en blogg er det ikke det. Sjøl om den har underoverskrifter.

***Og jeg hylte et ordentlig fangirlhyl da jeg hørte Cohen på radio som beskreiv livet sitt på et tidspunkt og siterte Dylan's Ballad of a Thin Man: You know something's happening, but you don't know what it is, do you, mr. Jones?