onsdag, november 17, 2010

Vi, drittsekkene

Virrvarr har skrivi om ufine reaksjoner på å ha kjæreste som bruker rullestol, en viktig bloggpost jeg synes hele verden burde lese. Kommentarfeltet er fullt av støtte, heldigvis.

Men det er noe skummelt med kommentarfeltet også, ikke i hver enkelt kommentar men i sum. En avstandstagen fra de folka som gjør faenskapet som får det til å høres ut som om de som sier og gjør sånne ting er noen usedvanlig store drittsekker. På en måte er det sant, men på en annen måte er det langt unna.

For det er ikke sånn, ikke egentlig. Som ei venninne av meg sa: "Jeg kan tenke noen av de tinga der, men jeg SIER dem jo ikke." Sjøl vi som ikke tenker akkurat de tinga har andre ting vi tenker og sier tilsvarende ufine ting om. Vi er drittsekker på noe alle sammen. Vi sier alle sårende ting. Vi slumper til å være rasistiske, ablistiske og sexistiske. Vi ler av lytehumor eller veit ikke hva vi skal si når vi møter innvandrere av frykt for at vi skal si noe feil, eller vi antar at alle er hetero og tenker ikke over at andre kan bli alvorlig sjuke av godlukta vår. Graden varierer, men vi er alle drittsekker på sånt nå og da, og stort sett på områder vi ikke har oppdaga enda.

Det er ikke fordi vi er så himla ufølsomme og kjipe folk. Vi er bevisste på en hel masse problemer og vi anstrenger oss for å ikke være kjipe med folk. Men vi har ikke oversikt over alt, og det er ikke merkelig heller. Det er masse avvik i samfunnet å ta hensyn til. Hvordan ville det blitt om en skulle ta hensyn til alt mulig rart? Slitsomt for alle er det kjapt å tenke. Samtidig er det veldig mange av oss som har et eller annet avvik som vi ønsker at folk skal ta hensyn til, og enda flere som har noen i omgangskretsen som har det. Likevel fortsetter vi å basere oss på antakelsen om at alle er normale.

På en måte kan en si det ikke er vår skyld. Vi lever i et samfunn som er sexistisk, ablistisk, rasistisk, homofobt, transfobt og så videre til det kvalmende. At vi noen ganger glemmer å stille spørsmålstegn ved det vi har lært kommer med terrenget.

Det er kanskje ikke vår skyld, men det er vårt ansvar. Vi kan finne stragegier for å fikse det. Så i stedet for et tonn dårlig samvittighet for at jeg slumpa til å bruke sherpa som synonym til bærer i bioen til bloggen min - det er sånn jeg har hørt det brukt hele livet, sjøl om det altså er et folkeslag det dreier seg om - tenker jeg heller oups, I accidentally a racism, også endrer jeg det til "bærehjelp" og bruker det som illustrerende eksempel dagen etterpå. Det er hvis jeg reagerer sånn at jeg utvikler en lav terskel for å innse feil, og det trengs, for vi gjør sånne feil alle sammen.

Kanskje vi egentlig veit det. Kanskje det er derfor vi er så nøye med å ta avstand fra drøye drittsekkuttalelser. Samtidig som vi gjør noe bra, viser at vi er mange som mener at sånt ikke er greit, så gir vi et inntrykk av at sånne holdninger er uvanlige. Sånne holdninger er ikke uvanlige. De er skremmende vanlige, og de er vårt ansvar.

15 kommentarer:

  1. Veldig bra og veldig sant. Alle folka som har sagt de tingene i innlegget mitt er vanlige, hyggelige og anstendige mennesker som er glad i barn og snille mot små dyr og du gjerne vil spise middag med.

    Siden folk er så lite vant med funksjonsnedsettelse, har de ikke noe bevisst forhold til det, i motsetning til f.eks homofile.

    Jeg lenker inn dette innlegget på slutten av innlegget mitt, jeg.

    SvarSlett
  2. Akkurat det med funksjonsnedsettelse tror jeg internett hjelper på. Plutselig kjenner alle noen som kjenner noen cappiser på nett - og jeg håper og (nesten) tror det er på vei til å hjelpe en hel del.

    Og takk!

    SvarSlett
  3. Men vi SIER DET IKKE.

    Jeg tenker mitt når jeg blir introdusert for noens litt for unge dame. Eller en dame er skikkelig lav og han er skikkelig høy. Jeg er egentlig mest nysgjerring på rullestolsex (hvordan i huleste? Hvorfor er det ikke porr av det her? RULE 34!!!).

    Men man går ikke bort til mannesker og spør dem om de er golddiggere, eller mimer vanskeligheter med å kline med stor høydeforskjell. Eller peker og ler.

    Jeg tror de som går over den grensa er langt mer truandes til å ha helt horrible holdninger enn de som ikke gjør det også. Det kans hende at vi tenker vårt, men vi tenker ikke DET DER. Fordi vi er godt oppdratt, er klar over egne holdninger, vet hva man sier og ikke sier.

    Og ergo vet man hvorfor man sier eller ikke sier noe.

    Folk som bare buser ut med sånnt spy har flere mangler enn mangel på diskresjon.

    SvarSlett
  4. For de tinga vi har oversikt over at en bare ikke sier er det ofte sant som du sier, men vi har alle områder vi ikke kjenner så godt - og det er gjerne der de sympatiske og/eller veloppdragne av oss går i baret.

    Ikke bare der, så klart. I perioden jeg jobba veldig hardt med å ikke bruke rullestol kunne sikkert jeg også sagt at Ida var modig. Men først og fremst der.

    SvarSlett
  5. oda: Det ER rullestolporno der ute. Du har bare ikke prøvd å finne det, eller blitt ufrivillig utsatt for det. Det finnes folk med alle mulige slags fetisher, så hvorfor ikke damer uten føtter eller menn med lammelser eller whatnot. ;)

    SvarSlett
  6. Eg må innrømme at eg er ein av dei som "tok avstand frå desse typane reaksjonar" som alle dei andre i Virrvarr sitt kommentarfelt, men heilt ærleg visste eg ikkje at det var vanleg å reagere sånn som ho skildra. Kanskje fordi eg er vant til rullestolar, men ikkje har kjærast eller familie eller meg sjølv i ein.

    Og dei få som har kome til meg med kjipe kommentarar på bakgrunn av andre ting, har faktisk -verka- usedvanleg kjipe og ufølsame. Eg reknar t.d. ikkje den framande som ringte meg midt på natta med spørsmålet "Er broren din homo? Svar da, er broren din homo??!!!!" som ein "vanleg, hyggeleg person du vil ete middag med". Eg trur ikkje han var ute etter ein date, akkurat...

    SvarSlett
  7. Pixiu: Det er ikke noe å innrømme, poenget mitt var ikke at det var så gæli å ta avstand fra den slags, bare at det ikke bare er premierasshøl som gjør det. Vi kjenner de folka som gjør det, og noen ganger gjør vi det nok sjøl også. Det får vi først gjort noe med hvis vi ser det.

    SvarSlett
  8. Det slår meg at det er disse sider man møter hos mennesker bare man skiller seg ut ørlitegrann, som om en er kontinuerlig forklaringspliktig, er noe som må unnskylde seg og alltid forklare noe ved seg selv.

    Jeg tror heller ikke at de bak slike uttalelser mener vondt, men det er slitsomt i lengden og ingen har så mye overbærenhet.
    Det å bare være, bør ikke være et politisk standpunkt, noe en må forklare til enhver tid. Men vi trenger en mer fleksibel verden, som ser og godtar uten at en må grave og pirke borti. Jeg godtar nysgjerrighet, men ikke den som tråkker over alle grenser.

    (Selv er jeg på vei ut av mitt handicap og siden det ikke er en evig tilstand peker jeg og forklarer jeg hele tiden og svarer alle som spør de snedigste spørsmål)

    SvarSlett
  9. Jeg var også sjokkert over reaksjonene på Virrvarrs nye forhold, og ville nok ikke reagert på det, av samme grunn som Pixiu: jeg har vokst opp med rullestolbrukere rundt meg, og er vant til at de stort sett er "vanlige" mennesker de også.

    Men du har rett Syltegeek, det er lett å tenke, og noen ganger også buse ut med uttalelser, vi ikke egentlig har tenkt over før de kommer ut. Det kan skje når det ukjente kommer litt nærmere enn vi hadde forventet, men også for ting som er naturlig, men som man ikke tenker over at kan være fornærmende for andre - f.eks. å ta på magen til gravide - noe jeg er skyldig i selv, men plutselig fant ut at ikke er så greit for mange.

    SvarSlett
  10. Takk for fint innlegg. Og fin blogg, som jeg nå akkurat oppdaget. Min første reaksjon på Virrvarrs innlegg var som de andre: Nei, uff, SA de det!? Men så kjente jeg etter litt mer, også skjønte jeg at jeg sikkert kunne funnet på å tenke flere av de tingene. Forhåpentligvis ikke si det, men likevel - ikke bra.

    Så bra at du og virrvarr og andre kan gi oss den nødvendige reality-check, så vi skjønner at vi kan være både fordomsfulle og homofobe og rasister og alt som er ille, også går vi i oss selv og blir forhåpentligvis bedre mennesker.

    SvarSlett
  11. Ja, det er faktisk veldig viktig det Mynte seier på slutten, og Syltegeek i innlegget. Det er farleg å tenkje at ein sjølv ikkje er fordomsfull, og så ufatteleg viktig at vi faktisk tørr å gå i oss sjølv og gjere noko med det. Nokre gongar er fordommane ting vi ikkje er klar over, fordi det gjeld fenomen vi ikkje er vant til, og nokre gongar er vi kanskje klar over dei òg, men greier ikkje å kvitte oss med dei på grunn av einsidig medieskildringar eller andre ting.

    Ein annan sak er at fordommar ikkje alltid treng å vere galt å ha, heller. Det er jo på ein måte berre "forventningar" vi meir eller mindre umedvitent har kome fram til, det er berre så viktig å sjekke dei opp mot røynda og oppdatere desse forventningane så ein ikkje går på ein vegg ein forventa ikkje skulle vere der. Så alle dei som las innlegget til Virrvarr og som faktisk -kjende seg att-, for det var det sikkert ein del som gjorde òg, sit kanskje att med ein ny "fordom" om rullestolbrukarar, nemleg at dei ikkje er så annleise likevel, men berre har vanskar med å gå.:)

    SvarSlett
  12. Selvsagt er jeg enig i (nesten) alt som er blitt kommentert: Mine egne erfaringer med CP og denslags, og mange andres erfaring og tenkning, viser jo at det ikke er nok å "ikke si det".

    Men: Hvordan skal jeg da se på det faktumet? Altså det at noen (som misliker meg eller føler seg påfallende fremmede overfor meg) "sier det", mens andre (med de samme følelsene) lar være.

    Det er jo situasjoner (faktisk HVER DAG tror jeg) hvor livet mitt faktisk ville blitt verre hvis folk sa det de tenkte. Og dermed er vel paradokset på bordet: Drittsekker (som tenker underkjennende, respektløse og diskriminerende tanker om meg), viser kanskje likevel en slags underlig "respekt" ved å ikke si det?

    Eller ikke. Dette er jeg temmelig usikker på merker jeg.

    SvarSlett
  13. Det er veldig lurt det du sier, Syltegeek. Sjøl tenkte jeg ikke så mye over det, i grunn, til jeg skulle hjelpe ei ryggskada venninne å trille stol ved behov en dag. For jeg er ikke noen person som har lyst til å være kjip, men jeg har sikkert vært kjip fordi jeg ikke veit bedre. Og det kan jeg gjøre noe med, nå som jeg veit mer.

    Da jeg var ute på tur med venninna slo det meg plutselig at ting er forbanna lite lagt opp til rullestolbrukere - ting var jo bratt (selv skråplan for å trille ting opp og ned var lite egna, så bratte som de var), og humpete og generelt lite beregna på folk som trengte å komme seg rundt åkke som. Det gikk greit nok der og da fordi venninna mi kan komme seg frem et stykke uten stol også, men jeg ble litt sur av det hele. Er det SÅ vanskelig å legge asfalt og vedlikeholde den, liksom? Bane vei i alle fall fram til kassa i en butikk? Tydeligvis... Og så snakket jeg med blinde folk på internett og så skjønte jeg at universell utforming også gjaldt på nett (tanken hadde aldri ordentlig slått meg før), og så fant jeg Fredrik E Nilsen sin blogg. Det fikk meg til å tenke en god del, og prøve å gjøre noe nyttig. Som å melde meg til teksting/transkribering av videoer, og å prøve å tilrettelegge nettsider, og å snakke høyt om universell utforming til venner som ikke har tenkt på det, og slikt.

    For det er jo mange folk som er berørt av utilgjengelighet selv om vi andre ikke merker det noe særlig. "Ikke like greit å rekke så langt opp for oss hjulbeinte", sa en fyr muntert da jeg plukka ned noe på øverste hylla på jobben te'n, og han hadde innmari godt poeng. For en rullestol blir jo i praksis Bein, versjon 2.0 og det er latterlig at samfunnet ikke har støtte for nyere versjoner av essensiell hardware så lang tid etter innføring. Det er klart, alt lar seg ikke fikse, men det er da ingen grunn til å ikke tilpasse alt som kan tilpasses?

    Og alt dette her hadde jeg vært lite klar over om jeg ikke hadde blitt konfrontert for problemstillingene. Og jeg lærer mer hver dag, så tusen takk :)

    SvarSlett
  14. Øh. Tl;dr - hvordan Caro ble tilgjengelighetsnerd, og takk for at du tar det opp og sånn.

    Sorry. Det ble litt langt :\

    SvarSlett
  15. Ja, treffer meg selv ofte i døra, med halen i munnen.

    Kamelryttersken har sine meninger hun også http://karavanseraiet.no/?p=1169

    Http://about.me/ragnhild

    SvarSlett