Vi, drittsekkene

Virrvarr har skrivi om ufine reaksjoner på å ha kjæreste som bruker rullestol, en viktig bloggpost jeg synes hele verden burde lese. Kommentarfeltet er fullt av støtte, heldigvis.

Men det er noe skummelt med kommentarfeltet også, ikke i hver enkelt kommentar men i sum. En avstandstagen fra de folka som gjør faenskapet som får det til å høres ut som om de som sier og gjør sånne ting er noen usedvanlig store drittsekker. På en måte er det sant, men på en annen måte er det langt unna.

For det er ikke sånn, ikke egentlig. Som ei venninne av meg sa: "Jeg kan tenke noen av de tinga der, men jeg SIER dem jo ikke." Sjøl vi som ikke tenker akkurat de tinga har andre ting vi tenker og sier tilsvarende ufine ting om. Vi er drittsekker på noe alle sammen. Vi sier alle sårende ting. Vi slumper til å være rasistiske, ablistiske og sexistiske. Vi ler av lytehumor eller veit ikke hva vi skal si når vi møter innvandrere av frykt for at vi skal si noe feil, eller vi antar at alle er hetero og tenker ikke over at andre kan bli alvorlig sjuke av godlukta vår. Graden varierer, men vi er alle drittsekker på sånt nå og da, og stort sett på områder vi ikke har oppdaga enda.

Det er ikke fordi vi er så himla ufølsomme og kjipe folk. Vi er bevisste på en hel masse problemer og vi anstrenger oss for å ikke være kjipe med folk. Men vi har ikke oversikt over alt, og det er ikke merkelig heller. Det er masse avvik i samfunnet å ta hensyn til. Hvordan ville det blitt om en skulle ta hensyn til alt mulig rart? Slitsomt for alle er det kjapt å tenke. Samtidig er det veldig mange av oss som har et eller annet avvik som vi ønsker at folk skal ta hensyn til, og enda flere som har noen i omgangskretsen som har det. Likevel fortsetter vi å basere oss på antakelsen om at alle er normale.

På en måte kan en si det ikke er vår skyld. Vi lever i et samfunn som er sexistisk, ablistisk, rasistisk, homofobt, transfobt og så videre til det kvalmende. At vi noen ganger glemmer å stille spørsmålstegn ved det vi har lært kommer med terrenget.

Det er kanskje ikke vår skyld, men det er vårt ansvar. Vi kan finne stragegier for å fikse det. Så i stedet for et tonn dårlig samvittighet for at jeg slumpa til å bruke sherpa som synonym til bærer i bioen til bloggen min - det er sånn jeg har hørt det brukt hele livet, sjøl om det altså er et folkeslag det dreier seg om - tenker jeg heller oups, I accidentally a racism, også endrer jeg det til "bærehjelp" og bruker det som illustrerende eksempel dagen etterpå. Det er hvis jeg reagerer sånn at jeg utvikler en lav terskel for å innse feil, og det trengs, for vi gjør sånne feil alle sammen.

Kanskje vi egentlig veit det. Kanskje det er derfor vi er så nøye med å ta avstand fra drøye drittsekkuttalelser. Samtidig som vi gjør noe bra, viser at vi er mange som mener at sånt ikke er greit, så gir vi et inntrykk av at sånne holdninger er uvanlige. Sånne holdninger er ikke uvanlige. De er skremmende vanlige, og de er vårt ansvar.