fredag, november 26, 2010

Huslån, boutgifter og standardbudsjetter, oh my!

Her kommer nok en post om penger. Det private er politisk, og jeg tror det er nyttig å bryte privatøkonomitabuet.

Jeg fikk huslån for et drøyt år sida. Det å kjøpe egen bolig halverte boutgiftene mine, renter og avdrag inkludert. Likevel var de usikre på om de skulle gi meg lån. En av de viktigste grunnene til det var dette: Jeg hadde jo så lav inntekt, var det nå så sikkert at jeg kunne betjene det? Jeg mistenker at jeg hadde fått avslag dersom jeg ikke hadde fått anledning til å prate med noen og fortelle dem at om jeg hadde råd til boutgifter som var langt høyere enn det å betjene lånet jeg ba om pluss andre boutgifter sjøl dersom det skulle komme en stiv renteøkning så skulle det gå an å betjene et lån.

Så lenge husleiene er høye vil det antakeligvis være mange i en situasjon som likner min som absolutt er i stand til å betjene et lån, men hvor mange av dem får anledning til å forklare dette til rette vedkommende? Jeg og andre taleføre venner har måttet krangle litt for å få det til, og ikke alle har klart det heller. Da virker det sannsynlig at det er mange som ikke slipper gjennom. Taleførhet er ikke lik betalingsevne.

En del av problemet er dessverre standardbudsjettene. De er utmerkede verktøy til sitt bruk, men å si at folk må ha råd til "et forbruk som kan godtas av folk flest" for å få lån fungerer ikke dersom de allerede har høyere boutgifter dersom de leier.

Dette angår mange mennesker - folk på AAP, uføretrygda, folk i lavtlønnsyrker, folk som nettopp er ferdig med studiene, og sikkert mange flere. Jeg er glad for at det er vanskelig å ta opp lån en ikke kan betjene, men det er på tide å begynne å sammenlikne med de boutgiftene og det forbruket vi allerede har.

Dersom vi ikke ønsker å ta kontroll over leiemarkedet må vi finne andre måter å passe på at ikke en masse folk skal måtte bruke langt mer penger enn det som trengs på å bo fordi de ikke har råd til et "rimelig forbruk".

Tak over huet er viktig. La oss behandle det deretter.

7 kommentarer:

  1. Er ikke det egentlig mye viktigere å forbedre vilkårene på leiemarkedet? Hvorfor skal det være sånn at folk som er trygdet, har lav lønn eller høy utdanningsgjeld skal betjene dårlige småborgere utover de kostnadene pluss litt som de forårsaker?

    SvarSlett
  2. Stryk dårlig, det var jo bare teit, vet ikke helt hvordan det snek seg inn i setnigen.

    SvarSlett
  3. Barb: Je!

    Anonym: Jo. Jeg tror ikke vi kommer til å komme noen vei med akkurat det, så jeg tok her tak i den delen jeg tror vi KAN få gjort noe med, men jeg er helt enig i at noe burde gjøres med leiemarkedet. Bostøtte hjelper dem med høye utgifter, men samtidig ser det ut til å bidra til å holde prisene oppe. Jeg tror offentlig boligbygging er en del av nøkkelen der, men det trengs mer, og jeg har liten tro på maxpris... så akkurat hva som burde gjøres er jeg jammen ikke sikker på.

    SvarSlett
  4. Hvis flere får anledning til å kjøpe sin egen bolig, vil ikke det også løse litt av utleieproblemet?
    Greit nok, det blir ikke flere boliger av at folk kjøper en leilighet istedenfor å eie den, men hvis markedet for boliger til salgs er større enn etterspørselen, og det er motsatt for utleiemarkedet, noe jeg tror kan være tilfelle, så vil prisene på utleie gå ned hvis flere får anledning til å kjøpe istedenfor leie. Og det vil vel de fleste som skal bo et sted mer enn et par-tre år, om de har mulighet til det?

    SvarSlett
  5. Det kan det, men det forutsetter jo i tillegg til å ha penger tilgjengelig at det finnes boliger nok. For utbyggere er det visstnok ofte mer lønnsomt å bygge litt færre boliger enn det som trengs, for da går ikke prisene ned...

    SvarSlett