Magi og brillepuss

Jeg vil se klart. Jeg vil se klart. Jeg gjør det jeg kan for å se klart.

Jeg hadde et nyttårsløfte. Det var å alltid pusse brillene mine når jeg tenkte at det kunne trengs. Ikke vurdere om de var møkkete nok, bare gjøre det.

Jeg har ikke holdt det, ikke helt. Men det å ha det som et mål har vært nyttig likevel, for jeg har virkelig hatt mye reinere briller i år enn i fjor.

Det er praktisk med reine brilleglass, det er klart. Jeg får mindre hueverk, jeg leser raskere, jeg blir til og med i bedre humør av å ha reine briller.

Men det er en grunn til: Å snakke om synet når vi mener tanken er en klisjé. Så godt innarbeida i kulturen vår at knapt noen har reagert når Rødt har sagt i skoledebattene at "selv blinde og døve forstår" at klimakrisa er reell. Det å mangle syn eller hørsel gjør jo ikke folk dumme, det tror nok ikke Rødt heller, sjøl om mange virkelig behandler folk som mangler en sans som om de er dumme.

Det gjør ikke metaforen verdiløs om en bruker den bevisst. Det å se klart er assosiert med det å tenke klart. Og da snakker jeg ikke om å ha god konsentrasjon, men å ikke ha masse komplekser, antakelser, fordommer eller vondt som står i veien for å se ting som de er. Se, der brukte jeg den igjen. Og igjen.

En god, gammel definisjon på magi er "å endre bevissthet ved hjelp av Vilje". Så når jeg vasker brillene mine tenker jeg orda jeg begynte denne bloggposten med: Jeg vil se klart. Jeg vil se klart. Jeg gjør det jeg kan for å se klart. Brillene er metafor og verktøy på samme tid. Det samme kan en si om effekten.

Denne handlinga minner meg på mine sanne prioriteringer. Den blir en ankring i hverdagen min. Også liker jeg å ta klisjeer tilbake.