Alliert

Noen ganger er det godt å ombestemme seg. Det er ikke så voldsomt ofte det skjer om store og politiske greier, jeg tror faktisk bare dette er andre eller tredje gangen. Men det hender altså. Når det er riktig.

Jeg har tenkt at det er viktig å være en god alliert for undertrykte grupper. Det er på mange måter en fin tanke - folk som bruker rullestol hele tida (i motsetning til meg som har det privilegiet å trenge dem bare noen ganger), transfolk, innvandrere og så videre og så videre er grupper som sliter med å bli hørt, mest fordi folk ikke har så skrekkelig lyst til å høre. Det at andre utafor gruppa også stemmer i må da være en god ting?

Og det er det. Så lenge det blir å stemme i. Men det å se på seg sjøl som en alliert er kanskje ikke så lurt likevel. For da handler det plutselig veldig mye om meg. Meg som antirasist, for eksempel - orda antirasist og alliert blir da et slags ok-stempel, og dessuten noe ekstra, noe å sole seg litt i, samtidig som det ikke stiller krav til annet enn synsing, og forutsetter at synsinga eller arbeidet vi gjør faktisk er nyttig. Det kan til og med gjøre det vanskelig for folk å påpeke det når det som blir gjort ikke er det. Dessuten er andres undertrykking en lite sjarmerende ting å bygge en identitet på, ikke sant? Eller, for å si det med ham som starta denne tankerekka og hjalp meg med å ombestemme meg:

So, if you're acknowledging your privilege, seeing how you systematically benefit from it, and centering the concerns of those who do not share said privilege, you're trying to be a decent human being. Congratulations. Have a cookie. And if you're actively engaging in anti-oppression work in areas in which you're not oppressed, you're doing solidarity work. Just say you're working in solidarity with members of the oppressed class. This centers the work being done, and the members of the oppressed class, and not you. Because when you're a member of the oppressor class in dealing with a particular oppression, It. Is. Not. About. You.

Jeg veit jeg sjøl har kost meg med ordet alliert, sjøl om det har gått fort over, og bruken min som regel har vært nøktern nok. Men verre er noe jeg har gjort helt konsekvent: Jeg har prøvd å bestikke folk med ordet alliert. Jeg har brukt det som noe som skal friste gutter til å være feminister (som om ikke de taper mer enn nok på kjønnsrollene, og som om ikke de er anstendige nok til å ta kvinnekampen også), jeg har brukt det til å friste folk til å gjøre, synes og si det riktige om sjukdom, lav inntekt, homokamp og en haug andre ting.

Jeg har prøvd å friste folk til å være anstendige mennesker. Jeg er ikke stolt av hva det sier om menneskesynet mitt. Jeg tror det er på tide å begynne å appellere til den anstendigheta som allerede er der. Innerst inne er vi alle hverdagshelter.