Jeg var på fest for ei stund sida og ble sittende og snakke med en kristen kamerat jeg ikke hadde sett på en stund. Vi oppdaga at sjøl om det var mye vi var uenige om så var det et punkt der vi var fullstendig enige: Vår tro blir ikke svakere av det at vi rasjonelt erkjenner muligheten for at vi rett og slett tar feil.
Hva gjør det oss til? Kanskje en slags agnostikere som heller i religiøs retning, etter visse definisjoner. Kanskje utvanna religiøse etter andre, noen som prøver å glede både de krampekristne og de krampeateistiske og feiler godt og grundig på begge deler. Men vi er to av de mest faste i troa jeg kjenner, og er ikke kjent for å gå stille i dørene, så jeg kjøper ikke helt noen av teoriene.
Det kan se ut som om det finnes en forventning om at at (religiøs) tro og rasjonalitet er hver sin side av en akse. Mer av det ene betyr mindre av det andre. Jeg kjenner meg ikke igjen. Det å se rasjonelt på egen tro og innse at dette står jeg for på egen regning, å ta feil er en kalkulert risiko, og å tro på noe ikke betyr å tro på alt, tro er ingen pakkeløsning, og det skal litt til før jeg tror på noe - det har vært en av de tinga som har gjort min tro sterk.
Så rasjonaliteten gjør meg ikke mindre religiøs. Men gjør religionen meg mindre rasjonell? Dette kan det bli føljetong av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar