Det var en gang...

Folk som har gått på loppemarked med meg, veit hvor jeg bruker lengst tid: Hos bøkene. Etter at jeg fant ut at det av bøker som ikke blir solgt før loppemarkedet er over som regel blir kasta, føles det litt som å gå på death row med bare uskyldige og ha fått muligheten til å redde noen, men på ingen måte alle. Jeg pleier å gi meg sjøl en kvote på fem.

Det vil kanskje overraske noen at jeg som regel redder unpikebøker fra femti- og sekstitallet. Det er ingen udelt glede å lese, det er mye fjoll, overdreven moral og ikke minst kjønnsroller som gjør vondt i tenna. Et lite eksempel fra Susy's Store Dag. Kontekst er alvorlig sjuk stallkar:

"Jeg skal be Susy lage i stand en stor kopp varm solbærte til deg når hun endelig kommer hjem en gang." ... Det skar Aksel i hjertet å se den gamle mannen ligge der og ha det vondt. Men foreløpig kunne han ikke hjelpe.

Og sånt leser jeg altså frivillig. Hvorfor? Hvor er appellen, bortsett fra å kunne si at ting tross alt har blitt ganske mye bedre? Det veit vi vel uten å utsette oss sjøl for halvbra ungpikebøker fra Gamle Dager?

Jeg har sansen for å lese enkle ting med strenge sjangerkrav noen ganger. Det kan virke spennende, men samtidig veit jeg omtrent hvordan det kommer til å gå. Noen liker krim - en veit ikke hvem som er morderen, men en veit at saken blir løst. Noen liker kioskromaner - en veit ikke hvordan det skal kunne gå til, men det er heva over en hver tvil at helten og heltinna får hverandre til slutt. Uten sammenlikning for øvrig.

Men ungpikebøkene har mer for seg enn bare at de er lett lektyre, og forutsigbare som fy. De kommer ofte i serier. Det er den ultimate kur mot hovedpersoner som virker for like hele tida - de er den samme. Noen ganger er det til og med en mulighet til å snike inn litt dybde i personene, men den sjansen lar de fleste seile.

Pussig nok er det ofte også jenter som til en viss grad bryter med tidas kjønnsroller på små måter, men blir tilgitt av omgivelsene på grunn av en enorm sjarm og ikke minst snillhet.

Og det ordner seg virkelig for snille jenter. Også materielt sett. Enten hovedpersonen allerede er rik eller bare halvrik, møter hun alltid mennesker rikere enn dem som hun hjelper ut av en eller annen knipe, og som veit å belønne det.

Noen dyrka drømmer på femtitallet. Noen dyrka andre drømmer også, men disse var med på å forme hva en hel generasjon jenter ønska seg. Og det var disse drømmene som ble belønna med et kjempeopprør.

Hvilke drømmer dyrker vi i dag? Hvilke drømmer former oss nå, hvilke har allerede gjort det, og hvilke drømmer vil vi gjøre opprør mot?