Asylantbamser

Ikke at jeg er bløthjerta, men...

Eksen med familie er på flyttefot, og i omkalfatringene er det som vanlig det tause, rettighetsløse flertall det går hardest ut over. I dette tilfellet vil det si bamsene. Noen har blitt sendt til en uviss skjebne, men et par andre kom hit etter skoletid i går i et bærenett og ville søke asyl.

Der det er naturlig å plassere dem, altså på rommet til vesla mi, er det fullere enn det som godt er. Jeg er glad i å rydde og kaste (eller rettere sagt sende videre så ting kan finne noen som trenger dem), men vesla har ikke helt samme syn på ting, så jeg lar som regel rommet hennes være i fred. En viss grensekontroll er det likevel, for å unngå de verste loppemarkedtilstandene.

Grensekontrollen var usikker på hva som skulle skje med de nyankomne flyktningene. Eksen mente det kunne argumenteres med at de hadde vært innom skolen på vei hit og dermed ikke hadde krav på opphold. Fristende, men nei, de måtte få en rettferdig behandling.

Men hva er rettferdig? Hvordan skal bamser egentlig bli hørt? Har de krav på tolk? Er det problematisk om tolk og forsvarer er samme person (barnet)? Er kapasiteten på rommet eller bamsitære hensyn det viktigste?

Da jeg forklarte barnet hvorfor jeg kalte bamsene hennes asylsøkere, fnyste hun indignert av meg: "De skal jo ikke søke om asyl - de SKAL jo bo her."

Jeg er ikke alltid en ettergivende mamma, men jeg visste jo innerst inne at grensekontrollen ville ha tapt i det øyeblikket jeg hadde forklart konseptet familiegjenforening. Asylantene blir.