Syltegeek

Vintermarkering, du.

2011-12-13T13:39:00.000+01:00

Det er neppe akkurat dette som har skjedd, men når noe er så dumt, pleier det ofte å handle ikke så mye om egne holdninger som om hva vi antar om dem vi ikke liker. Det kan vel så gjerne handle om en overtolkning av behovene til oss religiøse avvikere, og vel er det holdepunkter for at folketro og religion ikke er så adskilte som vi opplever dem her nord, men det urimelige har tross alt noe mer underholdningsverdi.

Så... vil du høre hva jeg tror kan skje hos dem jeg ikke liker? Train of thought på spor 2... hopp på, billetter gratis i anledning jula:

Å, disse muslimene og human-etikerne og hva de nå er alt sammen, som vil ribbe jula for Jesus og alt som er fint...

Skjønner de ikke hvor trist det blir hvis jul ikke er jul? Skolegudstjenester og nisseluer og...

Ja, en skulle ha vist dem hvor trist det blei da. Ja, det skulle en jammen ha gjort.

Ja, da hadde de nok skjønt hvor galt det går om en...

Hmmm...

Vintermarkering, anyone?

God jul.

Zen og kunsten å lukke øya for barnefattigdom (kladdemappearkeologi)

2011-06-17T14:10:00.000+02:00

Niende posten i prosjekt kladdemappearkeologi. Denne bestemte jeg meg for å skrive om til et leserinnlegg som jeg sendte til lokalavisa. Det sto en språklig sensurert variasjon av den på trykk et par dager etter artikkelen som provoserte den.

Jeg er forbanna i dag. Fattigdom kan få munn og fingre til å sprute ord når som helst, og evnen til å lukke øya for realitetene like så, men når Drammenspolitikere sier at hvor ille denne barnefattigdommen er, det visste vi ikke er det vanskelig å ikke stoppe opp i fres og splutt og andre styggere og mindre givende utsagn.

For det er ikke sant. Det er mulig for en vanlig drammensborger å ikke ha visst, men det er ikke mulig for de folkevalgte.

Politikerne kjenner sosialhjelpssatsene. Som oss andre kjenner de også prisene på dagligvarer, klær og andre vanlige ting en trenger. De kjenner barnetrygdssatsene. Når flertallet i Drammen igjen og igjen har valgt å si at barnetrygda skal trekkes fra livsoppholdet, da har de visst hva dem det gjelder ender opp med å ha å rutte med: Ikke særlig mye.

Ikke bare det, flertallet har visst at det finnes alternativer. De har sett SVs forslag til alternativt budsjett og de har prioritert annerledes. De har sjøl designa det budsjettet som blei vedtatt. Barnefattigdommen er valgt, og den er valgt av dem sjøl.

Så det er tullprat når Baumann og de andre sier ikke at de ikke har visst. Derimot har jeg ingen problemer med å tro at de ikke har forstått. Det kan være vanskelig å ta inn over seg realitetene, men gode politikere må kunne slutte fra kunnskap til forståelse. Forhåpentligvis er det noe som kan læres, for flertallet av de folkevalgte i Drammen har ikke evna det til nå.

Parade (kladdemappearkeologi)

2011-06-16T09:42:00.000+02:00

Den åttende posten i prosjekt kladdemappearkeologi. Skrivi etter paraden i fjor.

Jeg har gått i paraden i år, for aller første gang. Det skulle litt til å overbevise meg også, for jeg hadde sånn fordommer mot dette paradestyret.

Ikke sånn å forstå at jeg trodde at det bare bare var freakshow, men jeg trodde at det nesten bare var det og at resten var små untak som drukna i ståheien. Det var jo det jeg hadde sett på TV! Dessuten veit alle at...

Til å være såpass høylydt mediekritisk glemmer jeg forbløffende ofte hvordan klipping og vinkling funker når det er noe jeg sjøl ikke er involvert i. Jeg tar visst fortsatt avgjørelser på et alt for tynt grunnlag når jeg ikke tenker meg om. Hverdagens kildekritikk, er det noen som har mestra den? Jeg er lutter øre.

I år gikk jeg sammen med SVs homonettverk og andre SVere. Til tross for at jeg la merke til at det var SVere strødd over hele paraden i mange ulike organisasjoner og grupperinger var vi flere enn de andre partiene jeg så. Partifeller pleier å være engasjerte folk, så det var ikke noen overraskelse.

Klart det er show og bråk og ståhei. Tanken er å vise mangfoldet, og det er mange som har noe å vise fram. Jeg er glad for det, så snart jeg skjønte at det normale har en plass i mangfoldet også. Det handler ikke om de normale versus freaksa heller, om hvem som skal eie homoparaden. Den kan vise all variasjonen, være litt show. Noen synes best, det er flere av de andre. Det jevner seg ut, sjøl om vi alle veit hvem det er artigst å ta bilde av.

(Et PS angående standområdet: Til den som satte standen til bamseklubben ved sida av standen til NOAH: Takk, jeg lo så jeg fikk vondt i magen.)

Kall (kladdemappearkeologi)

2011-06-14T14:38:00.000+02:00

Post sju i prosjekt kladdemappearkeologi. Jeg lot være å poste den fordi jeg så noen måter det kunne ende opp med å blåse fra begge sider, både av dem som føler de har patent på ordet, og de som aksepterer og patenten og tar avstand med alt de kan assosiere med patentinnehaverne. Vel, blås, her er den likevel.

"Men hun kan jo ikke få oppføre seg sånn!" splutter jeg.

"Nei, så klart," sier han, "men - hun har et kall." Vi snakker om et menneske som ikke kan oppføre seg og som stadig ødelegger for andre, men som folk vegrer seg for å gjøre noe med fordi det som kristne føles litt upassende å kaste ut noen som snakker om at de har et kall. Hvem er vi til å blande oss i DET?

Jeg har sett det andre steder også, og hørt om det oftere. I organisasjoner og andre steder det skal gjøres en jobb er det høy takhøyde for folk som oppfører seg dårlig fordi de har et kall, enten det kalles det eller noe anna.

Jeg har stor respekt for kall, enten det er av religiøs, sekulær eller sammensatt art, men er det egentlig å gjøre ære på kall å la dem som har det eller hevder å ha det oppføre seg dårlig uten å gi de sanksjonene vi vanligvis ville gitt?

Når jeg bruker ordet kall mener jeg en visshet om en hovedoppgave i livet. I de abrahamske religionene vil dette gjerne være noe som kommer fra Gud, men jeg velger å bruke begrepet breiere fordi jeg mener det da dekker noe som ser ut til å være helt likt - bortsett fra troa på kilden til det.

Å respektere kall kan være en god ting, men hvordan skiller vi mellom et kall og et oppheng? Det hadde vært så mye greiere dersom et kall kunne bevises, et vitenskaplig skille mellom kall og ikke-kall, så kunne vi i hvert fall skilt ut dem som ljuger eller tar feil, men jeg er ikke sikker på om vi burde skille om vi hadde kunnet.

Hvis en person opplever å ha fått et kall, mener jeg at det må innebære at personen ser seg sjøl som sterk nok til å gjøre det som gjøres skal, og forstår at det er en sjøl som gjør jobben, ikke en eller annen mirakelmaskin. Det passer så vidt jeg kan skjønne dårlig inn i kristen mytologi at Gud skulle fjerne alle prøvelser for noen. Sterk rygg, ikke lett bør ser ut til å være greia.

Tilsvarende er det hvis en person er kalla av andre ting. Det finnes ingen suksessgaranti, men jobben skal gjøres likevel. Hvorfor skulle verden rundt bøye seg for den som er kalla til å gjøre en jobb?

Jeg tror mange ønsker å vise respekt når noen snakker om at de har et kall, mer jo mer de tror på kilden til kallet, mer jo mer de tror på arbeidet som beskrives. Jeg tror det er derfor de noen ganger aksepterer oppførsel de ikke ville akseptert fra andre. Det er sikkert iblanda god, gammeldags konfliktskyhet og noen ganger til og med en sunn eller usunn dose respekt for de gale (det er en klar overlapp her), men først og fremst tror jeg at det er et forsøk på å vise respekt for kallet.

Jeg forstår det behovet, men tror samtidig at det finnes en sunnere måte å gjøre dette på: Respekter jobben, ikke alt det den som gjør den måtte finne på. Hjelp med jobben som skal gjøres om du vil gjøre noe. Ikke vær redd for å si fra. Hvis du mener noen er satt her på jorda for å gjøre et arbeide, så følger det vel at det er her jobben skal gjøres, og at dette er noen som kan takle virkeligheten som den er - eller i verste fall med din hjelp lære seg å gjøre det. Den som har et kall kan forvente respekt for jobben de gjør, ikke kallet til å gjøre den.

Vi forstår kallet vårt gjennom den linsa det vanlige livet vårt er. Uansett hvor klart vi måtte huske kallet, uansett hvor mye det kjennes som om det er med oss, vil det være et fortolka kall vi har med oss. Hvis det ikke var sånn ville vi neppe kunnet være i stand til å være her og gjøre jobben.

Legg av ærefrykta. Legg av statusen. Fokuser på jobben.

Hverdagshelter 3: Bestemor ser deg, og vi andre også. (Kladdemappearkeologi)

2011-06-13T20:19:00.000+02:00

Post nummer seks i prosjekt kladdemappearkeologi. Skrivi for over to år sida. Jeg lot i utgangspunktet være med å poste den fordi jeg følte at jeg hadde gått et godt stykke over streken - en forenkling her og der kan være nyttig, men dette blei for drøyt. Dessuten er damen muligens gjenkjennelig, men det er mindre problematisk, siden det i så fall utelukkende er på oppførselen. Verre er det at det slett ikke er enkelt å vite hvordan en skal ta seg av folk som oppfører seg fullstendig på sida av det som er greit. Jeg har tanker om det som går på tvers av dem jeg har her.

Jeg poster den nå likevel fordi det likevel er noe i den jeg liker, noe om å si fra. Jeg mener fortsatt at poenget er riktig - det må bare ikke forveksles med uproblematisk, eller det eneste riktige.

Mamman min hadde en kronikk på trykk i lokalavisa for en drøy uke sida. Budskapet var at respektable damer kan i kraft av sin respektabilitet bidra til å redusere volden i det offentlige rom, bare ved å ikke snu seg vekk. Hele kronikken ligger her, og er absolutt verdt å lese.

For det er hverdagshelting, det. Det svei litt også - det minna meg på alle de gangene jeg ikke har sagt fra, sjøl om jeg er i tjueåra og altså ikke i målgruppa her.

Som en gang på bussen.

Det er ei eldre dame som jevnlig trakasserer andre mennesker, stort sett for å være ugudelige, brune eller internettbrukere. Det går mye i Satan og Satans Verk. Munnen går som en kvern, stiller ut alle redslene og alt hatet i huet hennes for alle som måtte befinne seg i nærheten.

Grunnene til at jeg for min del ikke har sagt fra til henne de fleste gangene er sammensatte. Jeg tror ikke det faktisk kan hjelpe henne. Jeg ser at hun har det jævlig og har vært redd det skal bli verre for henne. Det å være stille er en måte å ikke slippe til det hun sier, i teorien.

Denne gangen var det på Fjellbussen. Fjell er den bydelen som har de laveste husprisene, de høyeste blokkene og de fleste innvandrerne, så Dagens Ord var så klart innvandrere. Alle innvandrere var kriminelle og burde sendes ut av landet, og DU med BARNEVOGNA, har du ikke annet å gjøre enn å komme hit og snylte og kan du ikke dra tilbake dit du kom fra og vi skulle kasta dere på sjøen, ja, og...

Det var sikkert bare tre-fire minutter, men hun rakk å si ganske mye på den tida. Og vi, medpassasjerene hennes, sa ingenting. All redselen forvridd til hat i stemmen, alt det samme i orda, og jeg tror vi alle som en var sikre på at det ikke var noe vi kunne gjøre for henne. Hun er for langt ute til at vi kan hjelpe henne og stillhet kan virke som en underlig respekt for de gale, men skal folk trenge å sitte der å bli hata? Jeg tørka en tåre. Herregud, grine på offentlig transport.

Men så kommer hun, en av hverdagsheltene, tenåringsjenta. En ridder i skinnende boblejakkerustning som har sitti litt lenger bak på bussen. Og hun sier "du kan jo ikke snakke sånn til folk!" Så naivt, tenker jeg, å tro at hun vil høre. Jeg har prøvd det før, med henne, de fleste har vel det. En ropende diskusjon er i gang. Vel, ikke diskusjon, men skrikinga og fokuset til den gale er plutselig bare på jenta.

Så tenker jeg at sjøl om det ikke nytter å nå inn til denne dama så kan hun faktisk ikke skrike noe særlig verre enn hun allerede gjør. Den eneste forandringa er hvem hun ser på når hun skriker. Det får minst en av dem som sitter rundt til å føle meg litt bedre, og hun med barnevogna ser letta ut hun også. Til syvende og sist er det ikke så bra å holde kjeft heller, men det er ikke lett å si fra når det er en sjøl som blir angripi.

Jeg tror at når hun eller noen andre angriper noen som er tilstede neste gang er det min tur til å si fra, sånn at folk skal slippe å sitte å høre på edder og galle om seg sjøl. Jeg tåler litt skriking på en god dag. Jeg tåler å se henne i øya når hun skriker også. Det vil antakeligvis ikke hjelpe henne, men det vil ikke skade henne heller, og det vil kunne hjelpe meg og folk rundt.

Hva skal du bli når du blir stor, Maren? Hverdagshelt, som fjortisjenta på bussen og som mamman min. En sånn som sier fra. En som tåler konsekvensene av å si fra. Det vil jeg bli når jeg blir stor.

Edward, Bella og hvordan gjenkjenne en konebanker (kladdemappearkeologi 5)

2011-06-10T09:01:00.001+02:00

Dette er den femte posten i prosjekt kladdemappearkeologi.

Hvorfor jeg leste Twilight? Lang historie, men jeg hadde ingen forventning om å sette pris på den. Noen ganger slår sånt feil, og bøkene jeg trodde jeg leste for å kunne kritisere skikkelig blir favoritter, men denne gangen viste det seg at det er mulig å falle gjennom gulvet.

Rett etterpå satt jeg og bladde i zinen "learning good consent" og fant ei liste over tegn en ofte finner hos folk som banker eller planlegger å banke partneren sin. Hvis noen har tre eller mer av disse er det god grunn til å være på vakt, står det. Jeg skal ikke referere hele lista, men heller dra fram noen punkter jeg la spesielt merke til.

2. Kontrollerende opppførsel. Kan hevde at den er basert på bekymring for partnerens sikkerhet. Her står det også noe om sinne og liten villighet til å la partneren ta egne valg om personlige anliggender.

3. Raskt involvert: Presser til usedvanlige raske samboerskap, forlovelser osv. Bruker utsagn som "du er den eneste jeg kan snakke med," "jeg har aldri følt meg elsket før," gir inntrykk av at bare partneren kan redde ham fra undergangen.

4. Urealistiske forventninger. Trenger partneren til alt. "Hvis du elsker meg er jeg alt du trenger - du er alt jeg trenger."

5. Isolasjon.

9. Slem mot dyr eller barn.

11. Det meste her er ikke relevant, men lar ikke partneren sove måtte med.

13. Ut-av-det-blå humørsvingninger.

15. Trusler om vold. Dette inkluderer alle trusler om å kontrollere partneren ved makt.

16. Vold mot gjenstander.

17. Bruk av makt under krangler.

Tre eller mer skulle altså være grunn til å være på vakt. Vår bleike, glitrende venn scorer ti av sytten. Det kunne vært tolv, men jeg tok ut to jeg var i tvil om.

Det plager meg ikke at det finnes bøker der sånt skjer, men det er skummelt når det for mange blir malen på et romantisk forhold. Det kan gjøre det vanskeligere å se når en situasjon er farlig, vanskeligere å vite når en skal komme seg ut. For mange av de som slår, gjør det ikke før de er sikre på at partneren ikke lenger er i stand til å komme seg ut.

Måtte de drittsekkene ta feil.

Skjemaangst i en rigid hjerne (kladdemappearkeologi 4)

2011-06-09T09:56:00.002+02:00

Post nummer fire i prosjekt kladdemappearkeologi. Publisert, og så sletta i et øyeblikk av vill panikk.

Jeg er redd for skjemaer. Ikke skjemaene i seg sjøl, så klart, men for konsekvensene hva jeg skriver der kan ha. Hvordan veit jeg at jeg svarer riktig når jeg ikke veit hva de mener med spørsmåla de stiller? Jeg veit ikke det. Jeg må gjette, og som regel når det er snakk om skjemaer er det snakk om store ting, store konsekvenser om noe skulle gå galt. De spør stort sett om sånt fordi de har bruk for opplysningenne for å ta en avgjørelse. Noen steder står det til og med at jeg er inneforstått med at det kan medføre erstatningskrav å gi uriktige opplysninger.

Mener de brutto eller netto der? Det må jeg visst spørre om, greit nok.

Og Sara, som til en viss grad lyder navnet vesle sambo, er ikke samboeren min på ordentlig siden vi ikke er kjærester og har hver vår økonomi men deler på maten og funker som en slags valgt familie. (Og hvorfor skal forresten relasjoner basert på romantisk kjærlighet og sex være bestemmende for økonomi? Hvorfor ansees de som mer stabile? Sånt pleier ikke gjøre meg i stand til å ta de beste langtidsavgjørelsene, og jeg tror ikke det er så uvanlig.) Jeg krysser av for samboer og for enslig. Jeg veit at det er feil, og jeg ser at det ser rotete ut, men det er de eneste måten jeg kan svare ærlig på. Eller kanskje jeg finner en eller annen måte å forsvare å fjerne et av kryssa seinere.

Og hvor mange er egentlig i husstanden? Internett forteller at en husstand er personer som hører til i samme husholdning, og at en husholdning kan ha med mat eller økonomi å gjøre. Jeg antar at det er økonomi her. Det virker litt utdatert, jeg kjenner da mange par med hver sin økonomi, og de fleste samboende par jeg kjenner har en mellomting mellom separat og fellesøkonomi. Og hva skjedde med felles bosted, det må da være med? Og hva med Vesla mi?

Jeg er redd de kommer til å synes jeg er dum som ikke klarer å fylle ut skjemaet sånn som de har tenkt. Jeg forstår at det logiske er å spørre enten menneskene som skal behandle skjemaene, menneskene som har skrivi skjemaene, eller mennesker som har Peil På Skjemaer. Det går derimot ikke like greit å forstå hvordan de alle sammen kan ha helt forskjellige svar. Ikke bare de forskjellige etatene, men de forskjellige menneskene i Vesenet ser ut til å definere ord som husholdning helt forskjellig.

Skjemaer er en kommunikasjonsform jeg ikke mestrer, og det ser det ikke ut som om det er særlig mange andre som gjør heller. Jeg tror de faker. Hvis det ligger definisjoner i bunnen her tror jeg ikke alle har lest dem. Og om definisjonene var på plass og allment forstått ville jeg vel fortsatt trengt noen bokser med "annet" ekstra.

Samtidig ser jeg at jeg er for rigid, for opptatt av Sannheten. Kanskje Sannheten ikke får plass på et skjema. Men det er jo den de er ute etter, er det ikke? Det er den de skal basere avgjørelsene sine på.

Jeg er redd for skjemaer.

Dø om så det gjelder (kladdemappearkeologi 3)

2011-06-08T10:21:00.004+02:00

Tredje post i prosjekt kladdemappearkeologi. Skrivi november 2009. Kan stå for den som situasjonen er i dag også.

Jeg er medlem i SV. Jeg er aktiv i SV. Jeg har noen verv, men jeg er ikke noen viktig person og har ingen planer om å bli det. Jeg har en plass i partiet akkurat nå, og jeg liker den. Kort sagt, jeg er en menig SVer, og det er mange som meg.

Ikke sånn å forstå at vi er noe i nærheta av ei homogen gruppe, at vi alltid er enige om alt mulig. Det er de som mener og har ment det lenge at regjeringssamarbeid er en dårlig sak - og de som mener at det er en god, siden påvirkning er bedre enn ikke påvirkning. Begge deler er helt greie synspunkter. Men i det siste har jeg hørt et par SVere si at vi nå risikerer for mye.

Naturligvis risikerer vi mye, vi risikerer oss sjøl som parti. Vi kommer nok til å få juling, spørsmålet er hvor mye heller enn hvorvidt. Kanskje vi blir liggende nede lenge, kanskje vi dør av dette. Men partiet er ikke til for seg sjøl, det er til for politikken. Dersom vår overlevelse blir viktigere enn politisk påvirkning i retning det vi tror på har vi tapt. Fram til det har vi det ikke.

Jeg har hele tida tenkt at vi har gått inn i dette med åpne øyne. Risikoen er oss som parti. Fair stakes, klare og tydelige, ikke sant? Likevel: Hva hvis noen av dem som har vært med på å ta denne avgjørelsen er de samme som ikke har sett denne risikoen og nå vil ut? Og enda verre, hva hvis det er flere? Nok til å avgjøre saken, flere landsmøter på rad? Den tanken skremmer meg, uansett hvor fornuftig og riktig den risikoen måtte framstå for meg.

Neida, jeg tror ikke på den, ikke egentlig. Jeg tror de fleste veit omtrent hvordan det henger sammen, enten de mener sånn eller slik. Jeg legger merke til at folk utafor partiet derimot konsekvent ser ut til å anta at vi ikke kunne gjort det vi gjør dersom vi hadde forstått hva vi risikerer. Det at den prioriteringa er så utenkelig for medlemmer i andre partier gjør meg veldig sikker på at jeg har finni det partiet jeg hører hjemme i.

Det finnes langt verre skjebner enn døden, også for et parti, kanskje særlig for et parti. En av dem er å la være å gjøre det en tror er riktig av frykten for sperregrense eller politisk død.

Oppslutning er viktig, klart det er. Men hvis oppslutninga blir viktigere enn politikken har vi tapt. Det samme hvis mindre påvirkning enn vi skulle ønske blir til ingen påvirkning, eller nært på. Enn så lenge lukter det ikke tap, det lukter dyrkjøpt seier, og det er jeg stolt av - så lenge vi veit hva vi gjør.

Anon og Egypt (kladdemappearkeologi 2)

2011-06-06T12:14:00.002+02:00

Post to i prosjekt kladdemappearkeologi. Skrivi 27. januar 2011.

Jeg tror ikke Anon er en viktig del av den egyptiske revolusjonen. Ikke Anon som har laga denne. Ikke Anon som mener at en anonym, dømmende, straffende makt er veien å gå (og at det er dem).

Javisst, Internett er viktig. Det er nært på umulig at noe stort kan skje nå uten at verden får vite om det, og ikke bare fra en side. Folk skriver om det, og sjøl om de fleste får det servert pent sammensydd via media, så er det en mye breiere mediedekning enn media kunne klart før. Når et diktatur sensurerer noe er det en grei antydning om at det har potensiale til å være et nyttig verktøy.

Muligheten til kritikk, også anonym, av regimer er viktig. Muligheten til anonym handling mot regimer som ikke gir plass til politisk handlinger vi tar for gitt er også viktig. Sånn sett er det fint at Egypt har hackere og infospredere på sin side.

Dessuten er det sant at Anon er overalt, om enn mer konsentrert noen steder. Egypt er garantert ikke noe unntak. Noen av disse folka er i gatene, noen er ved datamaskinene sine, noen veksler mellom de to, i likhet med mange andre.

Men. Jeg får en uggen følelse av Anons pressemelding likevel.

Jeg har en følelse av at Anons initiativer handler mer om interessepolitikk enn solidaritet, og har en snever og grovt forenklende analyse av problemet for å støtte opp under Anons egne meninger. Det skremmer meg at de unnlater å nevne vold når nettopp utøvelsen av vold er så sentral i å begrense ytringsfriheten.

Jeg har en følelse av at det for mange handler vel så mye om å få være med på det spennende som skjer som det gjør om virkelig solidaritet. Her kan vi sitte på trygg avstand fra gatekampene og likevel er vi MED! A piece of the action! Ikke bare det, men i pressemeldinga snakker Anon som om de kan gi løfter om at de samme myndighetene som til nå har styrt Egypt enkelt kan stoppe det som skjer. Jeg veit ikke om det stemmer, men jeg tviler. Det jeg er sikker på er at Anon ikke kan styre akkurat det.

Jeg lurer på om det ikke handler litt for mye om å bli rusa på en følelse av makt, og så erklære seg som både dømmende og straffende. Det er denne rusen Anons rettferdige revolusjonære harme har et mindre kledelig innslag av.

Jeg tror det er viktig at nettaktivister over hele verden tar tak i det som skjer nå i Egypt. Jeg tror vi kan gjøre en forskjell, og at både anonymiteten og andre deler av anonstrategi har en plass i det. Bare spar meg for budskapet om den sterke allierte som skal redde dagen og stjele showet.

Jeg er glad i Anon. Noen ganger er jeg Anon. Jeg er glad for at folk påpeker brudd på menneskerettighetene, enten det er her hvor det er vanskelig å bli trodd fordi vi er jo Norge, og sånt skjer ikke her, eller det er i land der alle veit at det skjer men det ikke virker som om det går an å gjøre noe med det.

Før det plutselig virker sånn likevel. Akkurat det kan jeg godt bli litt høy på.

Drammensintegrering (kladdemappearkeologi 1)

2011-06-02T12:00:00.001+02:00

Første post ut i prosjekt kladdemappearkeologi.

Jeg er innflytter. Jeg kom hit ved et av skjebnens hendige uhell og oppdaga at jeg liker denne byen. Jeg liker den skrekkelig godt, og jeg har tenkt å bli her.

Det er noen kulturforskjeller. Jeg er oppvokst i Oslo og Akershus, mest Akershus. Her i Drammen sa de "byen" om Drammen, og snakka til og med om å dra til byen når de allerede var i den - ikke noe "sentrum" her i gården, nei, sjøl de som bor på Strømsø drar til byen når de går over elva. Hva var forresten greia med alle mutantvitsene om drammenselva, og påstandene om at alle som lot ungene bade i elva skulle vært meldt til barnevernet? Det har heldigvis roa seg de siste åra.

Andre kulturforskjeller var bare deilige. Endelig et sted som brukte i-endinger! Har skrivi! Har sitti! Nydelig. Og endelig en by som er akkurat passe stor, så lenge det varer.

Når det er sagt er det nok av ting som forvirrer meg fortsatt. Hvorfor er alle så opptatt av hvor langt det er til Skoger? Hvorfor hater alle Liertoppen kjøpesenter? Hvorfor følger Gulskogenbussen åpningstidene på senteret sjøl om det bor masse mennesker i bydelen?

Jeg tror ikke at jeg trenger å gjøre alt alle andre forbinder med å være drammenser, men det er lurt å ha gjort en del av dem, nok til å forstå stedet jeg har valgt å slå meg ned på. Med det for øyet bestemte jeg meg for å tenke litt over hva jeg kunne gjøre for å bli mer integrert. Etter en stund hadde jeg en liste over tiltak og tilfeldigheter som får meg til å føle meg mer integrert i Drammen:

- Vært på Spiralen
- Lest lokalhistorie
- Blitt aktiv i organisasjoner
- Irritert meg over å ha vært utenbys, bedt om en øl og fått en Ringnes
- Vært i Skoger
- Tilbragt utallige timer på det gamle biblioteket
- Tilbragt utallige timer på det nye biblioteket.
- Spist nattmat ute
- Stilt til valg (som listefyll, men dog)
- Bada i fontena i gamle biblioteksparken, og seinere finni ut at det så klart ikke er lov. Oups.
- Bodd i fem forskjellige bydeler
- Oppdaga at jeg har tatt opp Drammenske ord og uttrykk som pleide å irritere meg. For eksempel innat, no (for noe, trykk på oen) og "ska'kke rekke no tog".
- Tatt Krøderbanen

Men enda har jeg ikke

- Vært på Liertoppen
- Faktisk gått på konsert under elvefestivalen
- Sett en hel fotballkamp med Godset.
- Abonnert på lokalavisa
...har jeg glemt noe?

Jeg blir aldri helt drammenser, det skjønner jeg. Drammenssangen understreker at ekte drammensere har foreldre som her har stridt, så det spørs om jeg får uttelling for å ha fått importert mora mi også. Men dattera mi, hun er en ekte drammenser.

Kladdemappearkeologi: Prosjektet.

2011-05-31T21:29:00.003+02:00

Jeg har vært en treig, treig blogger. Helt siden det som mora mi kaller Fimbulvinteren for et og et halvt år sida, vinteren da katastrofene kom som perler på en snor og sørga for at jeg aldri blir helt den samme igjen. I begynnelsen hadde mangelen på blogging en hel del med det å gjøre. Etter hvert hadde den å gjøre med at jeg blei student - ikke bare har jeg mindre tid, men plutselig har jeg ikke hatt lyst til å publisere en eneste mening som ikke hviler på et solid grunnlag av statistikk og med flere innledende avsnitt om den statistikkens begrensninger. Det blir ikke mye blogging av sånt.

Men nå har jeg fått sommerferie - min første sommerferie på årevis. Jeg har mye jeg skal ha gjort i denne sommerferien - mora mi skal flytte ut, kjæresten skal flytte inn, jeg skal lese en hel del av høstens pensum, dra til Wales med barnet, lese bøker bare fordi jeg har lyst, og ikke minst skal jeg hvile meg.

Likevel: Det er nå jeg har tid til å blogge. Så jeg utfordrer meg sjøl til et prosjekt, nemlig å dra opp bloggposter fra kladdemappa mi, gjøre dem ferdige og trykke på den fine, oransje knappen der det står publiser innlegg. Jeg skal legge ut ti sånne innlegg i løpet av de neste to ukene. Jeg aner ikke hvilke enda, jeg har ikke oversikt over hva som finnes av skatter og skrot i kladdemappa, men den er i aller verste fall full av utgangspunkt.

Snurr prosjekt!

1 - Drammensintegrering
2 - Anon og Egypt
3 - Dø om så det gjelder
4 - Skjemaangst i en rigid hjerne
5 - Edward, Bella og hvordan gjenkjenne en konebanker
6 - Bestemor ser deg, og vi andre også.

Tøsemarsj og voldtektsdebatt

2011-05-30T16:42:00.000+02:00

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg om slut walks - og plutselig oppdaga jeg at det foregår en i Oslo i dag. Jeg vurderer å gå, men jeg er jammen ikke sikker.

Slut walks er enkelt sagt et demonstrasjonstog som protesterer mot at voldtekter ofte forsvares med kvinners påkledning - tanken er å ta tilbake ordet slut, gjøre det til vårt. Slut walks starta i Canada etter at en politimann i Toronto sendt for å snakke til studenter om voldtektsforhindring mente at kvinner må unngå å kle seg som sluts for å ikke bli ofre (for seksualisert vold). Det er ikke første gang politiet utvider fullmakta si til den verste formen for motepoliti.

I Norge har voldtektsdebatten også rast, som vanlig med argumentasjonen at jenter må passe på hvordan de kler seg og uten argumentasjonen om at gutter må passe på å ikke voldta. Nå skal det være tøsemarsj her også. Tøs er en oversettelse av slut, sjøl om ordet tøs ikke har i nærheten den samme kraften som slut har. Vi blir ikke kalt tøser av politiet eller andre for å påføre skam rundt voldtekter. Jeg ville heller gått i tøytemarsj, luddermarsj eller horemarsj - siden anklagen om å kle seg som ei tøyte, et ludder eller ei hore er noe mange jenter har hørt. Når intensjonen er å ta tilbake et ord, ville det ikke være mer fornuftig å ta tilbake et ord vi faktisk får brukt mot oss?

Men ordet er ikke det viktigste her - hva med konseptet? Umiddelbart reagerte jeg positivt - slut walks kan være en måte å understreke poenget om at ingenting kan brukes som en grunn til å voldta, og at valg av klær ikke skaper noen gråsone. Jeg vil ha retten til å velge hva jeg kler på meg. Jeg har blitt lært opp til at den er sjølsagt, samtidig som jeg stadig får signaler om det stikk motsatte. Kan tøsemarsjen synliggjøre det?

På den andre sida handler en sånn marsj bare om retten til å kle seg på en helt bestemt måte. Jeg vil ha retten til å ikke gå med ubehagelig dekkende klær når det er varmt eller å vise kløft fordi jeg har lyst, og jeg vil ha retten til å dekke meg til så mye som jeg vil, enten det handler om anstendighet eller andre hensyn. Hvis jeg bare har retten til å kle av meg og ikke retten til å dekke meg til er det ikke mye til valg. Jeg veit at kvinners klesvalg nær alltid skjer under påvirkning og press, men jeg nekter å godta at det skal gå på rettssikkerheten løs.

Sjøl om det kanskje kunne være en viss fare for å fremmedgjøre de mer bluferdige og anstendige av oss, som heller ikke går fri for offerklandring dersom de blir utsatt for noe, ser det ut til at de etter hvert mange tøytevandringene som har foregått har vist en på alle måter solid bredde i deltakere. Kanskje det ikke er så rart - vi er mange som er opptatt av å få slutt på dette tullet, og en trenger ikke kle seg lett for å bli utsatt for disse mekanismene - i miljøer der standardene er strengere skal det også mindre til å få disse orda brukt mot seg.

Denne ideen om at klesvalget leder til voldtekt sender dessuten et signal om hvem som blir voldtatt som ikke stemmer. Det er ikke bare de unge og pene med puppene på utstilling som blir voldtatt. Retorikken bidrar til å gjemme bort at gamle, funksjonshemmede, barn, krigsfanger, unggutter og middelaldrende damer blir voldtatt, og da snakker jeg ikke bare om unntaket som bekrefter reglen - mange av disse gruppene er over snittet utsatt for voldtekt.

Akkurat ordet tøs er ikke noe jeg har behov for å ta tilbake, men jeg går nok i dag likevel. Tøsemarsjen sier noe som trenger å sies, men det må ikke bli det eneste vi sier om saken. Og nei, det blir ikke det eneste vi sier.

Suppekjøkkenforbud, en historie om incentiver

2011-05-27T11:29:00.001+02:00

Westminister har gjort det forbudt å sove på gata, eller å gi mat til noen som gjør det. Hvorfor? Jo, fordi det å gi hjemløse mat er en oppmuntring til å bli hjemløs.

Det er i seg sjøl litt trist når folk som er begeistra for incentivpolitikk ikke forstår hva incentiver er. Incentiver er rett og slett ment å påvirke folks valg ved å gjøre noen valg mer attraktive og andre mindre.

Denne typen oppmuntringer fungerer altså der folk har valg. Det er ikke store masser av folk som velger å bli hjemløse. Hjemløshet blir ikke et attraktivt alternativ av at en får mat, i hvert fall ikke sammenlikna med alternativer samfunnet kan tenkes å stå for at de oppfordrer til. Det er mer enn bare litt trist når klønete bruk av politiske verktøy leder til sånt som dette.

Jeg sier klønete, men denne typen kløning skjer ikke av seg sjøl. Den bunner ofte i at folk er blinda av en idé de har om valg. De tror at siden vi alltid har valg, kan det rette valget alltid føre oss ut av enhver knipe, inkludert fattigdom, uansett årsakene til fattigdom. Eller, sagt på en annen måte, de tror at djupest sett er fattigdom alltid et resultat av dårlige valg.

Incentiver funker bare der folk har tilgang på det valget incentivet er ment å dytte dem mot. Har de ikke det er det en langt mer vettug politikk å sørge for at de valga finnes. Bygg en vei ut og gjør det verdt å bruke den. Det er incentivpolitikken sin, det.

Syria - diktatur, opprør og ukebladjournalistikk

2011-03-26T18:04:00.000+01:00

Det har gått med en del tid de siste dagene på å følge med på hva som skjer i Syria, først og fremst på twitter under hashtagen #Syria. Det folk twitrer gir meg et bedre bilde av stemningen (håp og raseri) enn det forstyrrende lite som finnes av artikler så langt. #Syria oppdaterer så fort at det ikke er snakk om å få lest alt sjøl mens jeg ikke gjør anna enn å lese.

Ei av tinga jeg fikk med meg fra twitter var ei lenke til en artikkel fra Vogue publisert for en måned sida der Syrias førstedame, Asma al-Assad er intervjua. Mannen hennes får også komme til orde i løpet av intervjuet. Jeg blei sittende og måpe av det jeg leste.

Hvordan er det mulig å intervjue en diktator med kone uten et eneste kritisk spørsmål? De unnlater ikke å snakke politikk heller. Er det sånn at kritisk journalistiskk ikke har noe i ukeblader å gjøre? I så fall skulle vel politisk betente saker heller ikke ha det. Eller er det researchen som er for dårlig? For å illustrere hvor dårlig den i så fall må ha vært - den engelske wikipediaartikkelen om Bashar al-Assad forteller om en viss kontrovers (les: grove menneskerettighetsbrudd) allerede før vi kommer til innholdsfortegnelsen.

Uansett virker journalisten imponert over at Assad blei valgt med over 97% oppslutning, men uten å nevne at alle opposisjonspartiene var forbudt. Sjøl hvis en ikke veit akkurat det burde alle som slumper til å lese ei avis i ny og ne ha fått med seg at når et regime hevder å ha fått 97% oppslutning trenger ikke det å bety at det faktisk er snakk om 97% oppslutning i befolkninga.

Assadfamilien presenteres som vestlige og sekulære - det kan virke som om noen har tenkt at alt i midt-østen som ikke er islamisme automatisk er uproblematisk. "The household is run on wildly democratic principles," kan vi lese, men ikke et ord om at det i så fall er i skarp motsetning til styresettet i landet for øvrig.

Sikkerhetspolitikken blir nevnt flere ganger, men overhodet ikke problematisert. Assad vitser om at Brad Pitt var imponert over sikkerheten - det står ikke at den består i hemmelig politi (med de metodene vi vanligvis assosierer med den slags), sjøl om det er lett å lese det mellom linjene om en veit det allerede. Hvis en ikke veit det kan det nesten se ut som om familien er så elska av folket at de ikke trenger noen sikkerhet overhodet.

Jeg veit ikke hva denne artikkelen er - grov uvitenhet eller et stykke politisk journalistikk tilpassa en målgruppe som ikke veit nok til å se hva som glosses over. Jeg tror mest på det første.

Ukebladartikler er ikke det viktigste her i verden, men for en del av leserne vil dette være det mest inngående de noen gang har lest om Syria. Det er forstyrrende at en journalist kan få seg til å skrive noe sånt. Etter å ha sett hva syrere gjør når de har rista av seg redselen er absurditeten om mulig enda grellere.

Kvote

2011-03-17T08:47:00.001+01:00

Det burde finnes ei kvote, tenker jeg noen ganger, ei kvote for hvor sær det går an å være. En særhet, den riktige som passer med resten av personligheten, som utdjuper eller kontrasterer eller understreker, det er sjarmerende. En ansamling av merkeligheter som vel kan henge sammen, men som er så alt for mye, derimot, det er som for mye sminke, vanskelig å ta alvorlig.

Så kanskje det finnes ei kvote. Dersom den finnes har jeg overskridi den for lengst. I grunnen burde jeg kutte ned. Jeg burde slutte å være feminist, faktisk burde jeg lukke øya for alt som handler om makt og overmakt og hvordan den fungerer. Jeg burde begynne å spise kjøtt, ignorere kvalmen og kunnskapen. Slutte å være så himla nerdete - det var riktignok in i går (i visse former, visse kretser) og akseptabelt i dag, men i morra er vi antakeligvis forhatt igjen. Jeg burde skaffe meg en skikkelig legning, definere meg så folk veit hvor de har meg. Tatt utdanning først, fått barn etterpå, alt det der.

Jeg burde slutte med denne sjukdommen som gjør meg så handicappa. Joda, jeg jobber med den, men sjøl hvis det lykkes 100% vil jeg være en som har vært alvorlig sjuk nesten tretten år før bedringa i det hele tatt begynte ordentlig. Jeg kan ikke viske ut historien, særheten kan gå fra å være for det meste usynlig til fullstendig usynlig, men den forsvinner ikke.

Det er mer, så klart, mye mer enn det er plass til her. Alt gjør meg litt særere, og det er ei kvote for hvor sær det er lov å være uten å måtte vente seg en del drit. For sjøl om de fleste kan forklares at jeg ikke har valgt å være sjuk, så veit de samme alle at jeg velger å ikke skrive normalt bokmål, og at jeg har valgt religionen jeg praktiserer. Det er ei kvote for sånt, veit jeg ikke det? Når jeg nå en gang er sjuk er kvota allerede halvveis brukt opp, velger jeg å være sjuk med utstillingsvindu og snakke om rettigheter er den brukt opp 120 prosent. Da er det urimelig å forvente like mye sympati for andre avvik som jeg tross alt velger.

Det å snakke om kvota er sært nok i seg sjøl. Det ville kanskje være greit å snakke sånn hvis jeg hadde forskningsresultater i mappa og ellers var normal. Jeg er ikke ellers normal. Jeg har ikke forsknignsresultater i mappa. Det er sant likevel. Det er ei kvote.

8. mars

2011-03-08T10:43:00.000+01:00

I anledning dagen: Litt lyd jeg liker av gode feminister av ymse slag.

Storm Large - Ladylike

Kapten Röd - Trasig

Nellie McKay - Sari

Janelle Monáe - Tightrope

Bad Reputation

Asylantbamser

2011-01-20T16:05:00.001+01:00

Ikke at jeg er bløthjerta, men...

Eksen med familie er på flyttefot, og i omkalfatringene er det som vanlig det tause, rettighetsløse flertall det går hardest ut over. I dette tilfellet vil det si bamsene. Noen har blitt sendt til en uviss skjebne, men et par andre kom hit etter skoletid i går i et bærenett og ville søke asyl.

Der det er naturlig å plassere dem, altså på rommet til vesla mi, er det fullere enn det som godt er. Jeg er glad i å rydde og kaste (eller rettere sagt sende videre så ting kan finne noen som trenger dem), men vesla har ikke helt samme syn på ting, så jeg lar som regel rommet hennes være i fred. En viss grensekontroll er det likevel, for å unngå de verste loppemarkedtilstandene.

Grensekontrollen var usikker på hva som skulle skje med de nyankomne flyktningene. Eksen mente det kunne argumenteres med at de hadde vært innom skolen på vei hit og dermed ikke hadde krav på opphold. Fristende, men nei, de måtte få en rettferdig behandling.

Men hva er rettferdig? Hvordan skal bamser egentlig bli hørt? Har de krav på tolk? Er det problematisk om tolk og forsvarer er samme person (barnet)? Er kapasiteten på rommet eller bamsitære hensyn det viktigste?

Da jeg forklarte barnet hvorfor jeg kalte bamsene hennes asylsøkere, fnyste hun indignert av meg: "De skal jo ikke søke om asyl - de SKAL jo bo her."

Jeg er ikke alltid en ettergivende mamma, men jeg visste jo innerst inne at grensekontrollen ville ha tapt i det øyeblikket jeg hadde forklart konseptet familiegjenforening. Asylantene blir.

For godt til å være sant

2010-12-01T22:19:00.001+01:00

Heksa Cora Anderson forklarte trua si på denne måten: "We believe in the grass and the trees and in being sensible." Det er i grunnen en grei oppsummering - noe enkel, men får med det vesentligste.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt fortalt at religionen min er for bra. For fornuftig. For vettug til å være sann, eller så bra at den er nødt til å medføre elitisme, åndssnobberi og henholdsvis kristendommens og ateismens død. Jeg skulle tydeligvis skamme meg. Dessuten er jeg en skitten hippie som liker å klemme trær.

Nei, jeg tuller ikke. Folk er gærne.

Det er altså ikke noe galt med trua mi. Den er bare så bra at den må medføre noe dårlig.

La meg si det sånn: Det er ikke jeg som tror at alle ting er i fullkommen balanse.

Huslån, boutgifter og standardbudsjetter, oh my!

2010-11-26T13:48:00.001+01:00

Her kommer nok en post om penger. Det private er politisk, og jeg tror det er nyttig å bryte privatøkonomitabuet.

Jeg fikk huslån for et drøyt år sida. Det å kjøpe egen bolig halverte boutgiftene mine, renter og avdrag inkludert. Likevel var de usikre på om de skulle gi meg lån. En av de viktigste grunnene til det var dette: Jeg hadde jo så lav inntekt, var det nå så sikkert at jeg kunne betjene det? Jeg mistenker at jeg hadde fått avslag dersom jeg ikke hadde fått anledning til å prate med noen og fortelle dem at om jeg hadde råd til boutgifter som var langt høyere enn det å betjene lånet jeg ba om pluss andre boutgifter sjøl dersom det skulle komme en stiv renteøkning så skulle det gå an å betjene et lån.

Så lenge husleiene er høye vil det antakeligvis være mange i en situasjon som likner min som absolutt er i stand til å betjene et lån, men hvor mange av dem får anledning til å forklare dette til rette vedkommende? Jeg og andre taleføre venner har måttet krangle litt for å få det til, og ikke alle har klart det heller. Da virker det sannsynlig at det er mange som ikke slipper gjennom. Taleførhet er ikke lik betalingsevne.

En del av problemet er dessverre standardbudsjettene. De er utmerkede verktøy til sitt bruk, men å si at folk må ha råd til "et forbruk som kan godtas av folk flest" for å få lån fungerer ikke dersom de allerede har høyere boutgifter dersom de leier.

Dette angår mange mennesker - folk på AAP, uføretrygda, folk i lavtlønnsyrker, folk som nettopp er ferdig med studiene, og sikkert mange flere. Jeg er glad for at det er vanskelig å ta opp lån en ikke kan betjene, men det er på tide å begynne å sammenlikne med de boutgiftene og det forbruket vi allerede har.

Dersom vi ikke ønsker å ta kontroll over leiemarkedet må vi finne andre måter å passe på at ikke en masse folk skal måtte bruke langt mer penger enn det som trengs på å bo fordi de ikke har råd til et "rimelig forbruk".

Tak over huet er viktig. La oss behandle det deretter.

Hvor rik, en stund etterpå

2010-11-26T12:55:00.000+01:00

"Men pengedrømmene mine - først og fremst handler disse tinga om en trygghet penger kan gi meg i dette samfunnet, men som i et annet samfunn kanskje ikke ville ha vært avhengig av penger, bare behovet mitt for disse tinga."

For to og et halvt år sida skreiv jeg en post om pengedrømmer. De jeg hadde da er stort sett oppfylt. Hvor rik er passe rik, spurte jeg. Jeg er der nå, sjøl om det naturligvis er mye jeg kunne ha brukt penger på dersom jeg hadde hatt dem. Jeg kunne brukt penger på kurs og reising, jeg kunne gitt mer videre. Men alt det grunnleggende er på plass. Jeg er passe rik nå. Punktene er de samme som i 2008, men alt ser annerledes ut nå:

- Jeg eier mitt eget sted å bo. Det er et så bra sted at jeg ikke lenger drømmer om å lage noe sjøl.

- Jeg bor, og kan fortsette å bo i overskuelig framtid, et sted der jeg slipper å ha bil.

- Jeg kan prioritere å ta tog i stedet for fly når jeg skal på ferie.

- Jeg har råd til mat til meg og dem rundt meg. Ordentlig mat, bra mat.

- Jeg kan skaffe klær og nødvendigheter. Jeg har for det meste råd til å kjøpe solide, pene klær som er lette å reparere.

- Jeg kan reise på langtur to ganger i året - med tog. Det krever en del prioritering, men det går an, og det gir mye.

- Jeg har tilgang til bøker, musikk, museer... dels på grunn av et budsjett, dels hvor jeg bor, dels folkebibliotekene.

- Jeg har råd til å være generøs. Jeg har alltid råd til å by gjester på mat.

Dessuten har jeg en god seng, månedskort, symaskin, datamaskin og bedre helse.

Det er ikke trygghet akkurat. Økonomisk trygghet handler om grader, ikke absolutter, og ikke tror jeg at den egentlig finnes heller, så jeg har ikke tenkt å jage den stort lenger enn hit, bortsett fra å nedbetale husgjeld. Men det er tryggere. Jeg er passe rik nå.

Hva jeg drømmer om nå? Ikke penger, sjøl om det altså for all del er ting jeg kunne brukt dem til. Jeg drømmer om

at en relativ økonomisk trygghet skal bli alles.

at resten av sikkerhetsnettet også skal fungere.

å bli frisk.

Vi, drittsekkene

2010-11-17T11:38:00.001+01:00

Virrvarr har skrivi om ufine reaksjoner på å ha kjæreste som bruker rullestol, en viktig bloggpost jeg synes hele verden burde lese. Kommentarfeltet er fullt av støtte, heldigvis.

Men det er noe skummelt med kommentarfeltet også, ikke i hver enkelt kommentar men i sum. En avstandstagen fra de folka som gjør faenskapet som får det til å høres ut som om de som sier og gjør sånne ting er noen usedvanlig store drittsekker. På en måte er det sant, men på en annen måte er det langt unna.

For det er ikke sånn, ikke egentlig. Som ei venninne av meg sa: "Jeg kan tenke noen av de tinga der, men jeg SIER dem jo ikke." Sjøl vi som ikke tenker akkurat de tinga har andre ting vi tenker og sier tilsvarende ufine ting om. Vi er drittsekker på noe alle sammen. Vi sier alle sårende ting. Vi slumper til å være rasistiske, ablistiske og sexistiske. Vi ler av lytehumor eller veit ikke hva vi skal si når vi møter innvandrere av frykt for at vi skal si noe feil, eller vi antar at alle er hetero og tenker ikke over at andre kan bli alvorlig sjuke av godlukta vår. Graden varierer, men vi er alle drittsekker på sånt nå og da, og stort sett på områder vi ikke har oppdaga enda.

Det er ikke fordi vi er så himla ufølsomme og kjipe folk. Vi er bevisste på en hel masse problemer og vi anstrenger oss for å ikke være kjipe med folk. Men vi har ikke oversikt over alt, og det er ikke merkelig heller. Det er masse avvik i samfunnet å ta hensyn til. Hvordan ville det blitt om en skulle ta hensyn til alt mulig rart? Slitsomt for alle er det kjapt å tenke. Samtidig er det veldig mange av oss som har et eller annet avvik som vi ønsker at folk skal ta hensyn til, og enda flere som har noen i omgangskretsen som har det. Likevel fortsetter vi å basere oss på antakelsen om at alle er normale.

På en måte kan en si det ikke er vår skyld. Vi lever i et samfunn som er sexistisk, ablistisk, rasistisk, homofobt, transfobt og så videre til det kvalmende. At vi noen ganger glemmer å stille spørsmålstegn ved det vi har lært kommer med terrenget.

Det er kanskje ikke vår skyld, men det er vårt ansvar. Vi kan finne stragegier for å fikse det. Så i stedet for et tonn dårlig samvittighet for at jeg slumpa til å bruke sherpa som synonym til bærer i bioen til bloggen min - det er sånn jeg har hørt det brukt hele livet, sjøl om det altså er et folkeslag det dreier seg om - tenker jeg heller oups, I accidentally a racism, også endrer jeg det til "bærehjelp" og bruker det som illustrerende eksempel dagen etterpå. Det er hvis jeg reagerer sånn at jeg utvikler en lav terskel for å innse feil, og det trengs, for vi gjør sånne feil alle sammen.

Kanskje vi egentlig veit det. Kanskje det er derfor vi er så nøye med å ta avstand fra drøye drittsekkuttalelser. Samtidig som vi gjør noe bra, viser at vi er mange som mener at sånt ikke er greit, så gir vi et inntrykk av at sånne holdninger er uvanlige. Sånne holdninger er ikke uvanlige. De er skremmende vanlige, og de er vårt ansvar.

Veggismyte: Sååå glad i dyr!

2010-11-12T12:46:00.000+01:00

Det er en del myter om vegetarianere. Her er en av mine favoritter: Vegetarianere er bare så mye gladere i dyr enn alle andre!

Nei, ikke alle vegetarianere er kjempeglade i dyr. Sjøl ikke de som har dyrevelferd som hovedgrunn til å kutte kjøtt trenger å være spesielt glade i dyr.

For meg er dyrevelferd slett ikke hovedgrunn sjøl om jeg er opptatt av det også. Det hadde gjort seg med bedre kontroll med den lovgivninga som allerede finnes og kanskje striktere krav også. Jeg liker ikke at folk er kjipe med dyr. Det er det mange andre som ikke liker heller, og langt fra alle er vegetarianere.

Jeg er godt under snittet glad i dyr (og da mener jeg dyr sånn bortsett fra folk). De kan være hyggelige. Jeg snakker med kattene jeg bor med, men ville neppe anskaffa dem sjøl. Jeg synes det er hyggelig å møte hunder en gang i blant, men å bo med en er ikke noen drømmesituasjon. Jeg liker søte babydyr på nettet, det har bare fint lite å gjøre med hva jeg spiser å gjøre.

Det skal kunne gå an å behandle både dyr og folk ålreit sjøl uten varme følelser. Det skal kunne gå an å ta avgjørelser uten å bli hemma av at jamen de er jo så søte. Hvis vi antar at hvor glade vi er i dyr er det som avgjør om vi spiser dem eller ikke reduserer vi etikk til en emosjonell impuls.

Hva vi spiser og hvorfor er komplekst. La det være det. Noen myter og overforenklinger trenger vi bare ikke. Jeg tror denne er godt plassert i den kategorien.

Tjeneren til Mamma

2010-11-05T09:38:00.002+01:00

En kveld for to år sida stilte vesla mi, som da var fem år, et overraskende spørsmål. Det viste seg å være noe noe en del voksne lurer på også. Det var første kveld med ny assistent, barnet hadde lagt seg, og siden vanen var at alle voksne i huset sang en nattasang ble asssistenten også avkrevd en sang og en nattaklem av femåringen. Så kom spørsmålet: "Er du egentlig tjeneren til Mamma?" Se, det er hva en får for å lese for mye eventyr for ungene.

Neste dag forklarte jeg henne forskjellen på en tjener og en assistent omtrent sånn: Det er litt likt, fordi en tjener og en assistent begge to hjelper til og har som jobben sin å gjøre ting for andre. Men en tjener gjør ting som den de jobber for ikke gidder å gjøre sjøl, eller kanskje ikke får lov til. En assistent gjør ting den de jobber for ikke kan gjøre sjøl, for eksempel hvis de har en jobb som egentlig er for stor for en person men som bare en må bestemme over, eller hvis de har noe med kroppen sin som gjør at de ikke kan gjøre alt som andre kan. Det kan jo ikke jeg, veit du, for det er noe galt med musklene mine og sånn.

Det er i grunnen litt søtt når barn sier sånne ting. Det er ikke fullt så sjarmerende når helt voksne mennesker gir uttrykk for samme forvirring. Jeg har hørt ordet slave bli brukt om assistenter, av noen som hadde en usympatisk slektning med personlig assistent og derfor var mot BPA som konsept. Vanligvis er ikke folk så ekstreme, vanligvis er det mer en idè som ligger bak spørsmåla de stiller som viser at det er en forskjell de likevel ikke har skjønt helt. Det er ikke bare de folka som sier at "alle er slitne" heller.

Det er vanskeligere å forklare noe når misforståelser og fordommer ikke er eksplisitte, men jeg lurer på om jeg neste gang jeg hører noen si noe som tyder på at det er akkurat den tanken som gjør seg gjeldende skal rett og slett spørre. "Hva tror du borgerstyrt personlig assistanse egentlig er?" Så kan jeg kanskje finne en måte å forklare dem at det er å gi meg også den friheten du tar for gitt.

En redsel? Chaaaarge!

2010-08-02T14:16:00.000+02:00

Det hender jeg er redd for ting. Det er mange fine meninger og teorier på hvordan en best skal takle sånt, og de handler ofte om å gjøre ting gradvis. Det er ikke sånn jeg funker, ikke hvis det er en stor redsel. Da er det bare en ting som nytter: Tenk barbarstrategi. Jeg flyr rett i synet på det jeg er redd for. Det er den måten som oftest funker for meg.

Jeg har skjemaskrekk. Jeg er redd for å fylle ut skjemaer fordi det er vanskelig å forklare nyansene, fordi mange av tinga som skal krysses av for mangler definisjoner eller ikke har klare nok definisjoner. Er jeg og Sara for eksempel en husstand? Husstand er det samme som husholdning, forstår jeg. Vi er da en husholdning, eller? Vi er ikke sammen og vi har separate økonomier, men vi har stort sett felles mat, klesvask og så videre.

Wikipedia kan fortelle at Norges offentlige statistikker bruker denne: En husholdning omfatter de personer som har samme bolig og minst ett måltid felles pr. dag. Det har ikke vi - hvis en ikke regner gjennomsnitt, noe det ikke er helt unaturlig å gjøre, siden mange yrkesgrupper ellers ville falle utenom husholdningsdefinisjonen for sin egen familie. Ikke er det gitt at vi skal gå ut i fra at offentlige statistikker har samme definisjon som offentlige kontorer heller.

Sånt kan jeg bli sittende skikkelig fast i. Mine indre kverrulanter gyver løs på hverandre som om det gjaldt livet.

Redselen for skjemaer bunner som regel i redselen for å juge. Den igjen er todelt - først og fremst tror jeg at jeg ved å juge skader meg sjøl og andre enten det er med vilje eller ikke. Men tanken på å bli holdt ansvarlig for noe jeg slett ikke mente å si er også skremmende.

Hvordan går en på frontalangrep på skjemaer og skjemakskrekk i praksis? Jo, planen er å fylle ut et skjema eller skrive en søknad om noe hver eneste virkedag i hele august.

Det er mange skjemaer jeg har utsatt lenge, noen nødvendige og noen som bare hadde vært greie å gjøre, og jeg skal jo før eller seinere (forhåpentligvis før) søke om tilpasning på universitetet, så hvorfor ikke ha søknaden klar? Jeg kan jo søke grunnstønad igjen også - jeg skulle jo klaga på vedtaket jeg fikk sist, men det var det ikke krefter til. Jeg kommer sikkert på mer underveis også.

Jeg er redd for skjemaer. Skjemaer er en av de tinga som kan få meg til å klynke, helt uten ironi. Jeg håper at etter denne måneden er jeg ikke like redd lenger, og i verste fall har jeg fått skrivi noen søknader jeg virkelig trengte å skrive.

Så jeg erklærer herved august søknadsmåneden. Skjemaer, frykt min penn!

Det perfekte offer

2010-08-01T11:32:00.001+02:00

Jeg slapper av og leser sjukeblader (familiens navn for ukeblader, sjøl de som kommer en gang i måneden). Det har i det hele tatt gått mye i sjukeblader i det siste siden jeg hjemme har rydda ut av masse esker, men akkurat nå er det blader med en litt eldre målgruppe og av litt nyere dato jeg sitter her med.

I Tara leste jeg en reportasje om amerikanske politikere som hadde vært utro og konene som nesten alltid ble hos dem. Deres personlige valg ble politiske, og veldig, veldig synlige. Kulturblindheten plager meg litt: Hillary Clinton blei avkrevd en forklaring på hvorfor hun ikke gikk fra sin mann.

Det har mange amerikanske kvinner spurt seg om også, men samtidig er det nok langt flere som ville sagt at hun gjorde det rette. Vi veit ikke hvorfor hun valgte som hun valgte, men det hun endte opp med krympa ikke mulighetene for en politisk karriære, noe alternativet fort kunne gjort.

Som offer blir en gjerne holdt mot en streng norm. Vi har en forestilling om hva som er det eneste rette å gjøre som offer, og nåde den som ikke lever opp til det. Hva det perfekte offer faktisk forventes å gjøre varierer fra kultur til kultur, og hver kultur har sine forskjeller, særlig når det kommer til livsfase og kjønn.

I virkeligheten er hver situasjon forskjellig, og det er ikke alltid det samme valget som er det beste. Når en har blitt utsatt for utroskap (eller andre kjipe ting) kan jeg ikke forstå at det skal være noen god idé å i tillegg måtte takle en offentlighet, et miljø eller en vennekrets som stadig lurer på om du kommer til å gjøre det riktige, og i mange tilfeller setter seg til doms også, sanksjoner og det hele.

I USA må en regne med å forsvare seg dersom en går fra en utro mann. Det er ille.

Her må en forsvare seg om en velger å åpent tilgi utroskap. Jeg er ikke overbevist om at det er særlig mye bedre.

Veggismat er ordentlig mat - noen ganger

2010-07-09T11:49:00.000+02:00

Beboere på ventemottaket i Lier sier i følge Dagbladet at de av religiøse årsaker knapt nok har kunnet spise.

Som veggis hender det jeg tenker at det er trist at veggismat ikke regnes som ordentlig mat, men sjøl om folk stort sett er ansvarlig for egne holdninger vil det ikke kreve mye uflaks å få det inntrykket.

Å få servert veggismat av folk som ikke veit hva de driver med betyr ofte å gå fra bordet sulten. Jeg har for eksempel opplevd å få servert godt under femti kalorier til middag (for de som ikke er flytende i kalorisk: det tilsvarer mindre enn et halvt eple). Heldigvis hadde jeg muligheten til å ha krisemat i bakhånd.

Andre ganger er det så godt som uten fett, eller så godt som uten proteiner. Det går helt fint å spise et måltid eller to på den måten, men etter en uke blir jeg rastløs og aggresiv på den typen kost - og aldri helt mett.

Vegetarmat kan helt fint være over snittet bra kost, men det krever kunnskap, tilsvarende den kunnskapen kjøttmat krever. Forskjellen består i at de fleste allerede har den kunnskapen når det gjelder kjøttmat. Sjøl hvis vi sov i heimkunnskapstimen så har vi sett kjøttmåltider sammensatt hundrevis av ganger. Vi kan det utenat.

Å skaffe den slags grunnleggende kunnskap om veggismat er viktig for alle som jobber med mat, og med grunnleggende mener jeg på et nivå tilsvarende hvor mye poteter og erter til så mye kjøtt, og hvor mye skal hver ha for å bli mett.

Nå har det visst ofte nok ikke vært nok mat på Lier ventemottak for de som spiser kjøtt som ikke er halal heller. Jeg veit det er folk som har stått på hardt for å fikse det, og jeg veit at de har vært frustrerte over å ikke ha blitt hørt. Der stopper kunnskapen min om enkeltsaka.

Og poenget her er ikke ventemottaket, det overlater jeg til Sara når hun har kommet hjem fra jobben om noen dager (noen har mer slitsomme jobber enn andre).

Poenget er at veggismat kan være så mangt. Så fantastisk, så stusslig. Når noen ikke skriver hva den er, bare "vegetarmat", så tipper jeg på det siste.

Rullestolfrihet

2010-06-24T10:44:00.000+02:00

Jeg er så frisk, så frisk! Ja, ikke helt frisk, men likevel:

Jeg har ikke sitti i en rullestol på godt over et halvt år. Det er mye frihet i å ikke behøve det, i å kunne gå mer enn jeg kunne før, i å kunne komme meg flere steder med bare min egen kropps motor, uten elektrisitet.

Jeg bruker fortsatt hjelpemidler til å komme meg fram. Jeg bruker sykkel, buss, t-bane, trikk, taxi. Elektrisitet og bensin kompenserer fortsatt for alt jeg ikke kan sjøl. Det gjør de fleste andre også, sjøl om jeg kanskje trenger det mer enn snittet.

Sosialt er rullestolen et merkelig hjelpemiddel. En blir ikke sett på som aktiv i rullestol, men passiv, sjøl i manuelle rullestoler (jeg har en sammenklappbar med motor). Det er merkelig, siden aktivitetsnivået øker når en får hjelp til å komme seg framover (eller ta piruetter for den saks skyld).

Det var mye frihet i rullestolen også. Rullestolen hjalp meg ut, hjalp meg til å delta på en måte som ville vært umulig uten den. Enda mer ville vært mulig med bedre fortau, busser og tog, men å, så mye som var mulig fordi jeg hadde en rullestol.

Av en eller annen grunn er det vanskelig å forklare det til folk. Jeg skulle ønske flere kunne se begge deler på en gang, men jeg klarer liksom ikke å nå inn med virkeligheten min fordi den andre virkeligheten, den som definerer utafra sitter så hardt.

Jeg håper jeg ikke trenger rullestolen igjen, men hvis jeg skulle behøve den vil jeg gjøre mitt beste for å ikke se det som et nederlag, men et tegn på min egen fleksibilitet.

Det gjør det ikke mindre deilig å kunne gå. Frihet med bein og frihet med hjul er frihet begge deler, og frihet smaker fantastisk.

Gladnyhet

2010-06-23T21:58:00.000+02:00

Vi skulle opp i skogen for å feire midtsommer. Jeg var forberedt på at jeg kanskje måtte ta en del pauser. Det var mye oppoverbakker, og snaue tre kvarter å gå.

Jeg var ikke forberedt på at det gikk som en leik. Ja, ikke hele veien, og jeg blei så klart god og sliten innen vi var framme, men bare en veldig liten av den slitenheten var den sjukelige MEslitenheten, og jeg trengte bare en bitteliten pause.

Mine damer og herrer, det er altså offisielt: Jeg kan gå. Jeg kan gå. Jeg kan gå!

Ja, jeg har kunnet gå et år allerede. Jeg har vært i stand til å gå både for kosens skyld og for transporten, men det er noe spesielt med å gå i skogen, å gå oppover, og ikke minst å kjenne på normal slitenhet igjen.

Jeg gikk i tre kvarter oppover, og det meste av tida tenkte jeg bare på hvor glad jeg er for å kunne gå igjen.

Jeg er på vei tilbake for full fart, og det føles flott. Det gjør meg grådig på mer, på bedre konsentrasjon og mer av alt som er bra, men jeg er såre fornøyd også. Livet er flott akkurat nå, så derfor skriver jeg internetts mest forhatte ord: Jeg måtte bare dele dette.

Stolthet og takknemlighet

2010-06-15T07:32:00.001+02:00

Virrvarr har skrivi om å forsøke å være takknemlig, og å konkludere med at stolthet passer bedre. Det er en spennende konklusjon, men en jeg ikke klarer å dele fordi jeg ikke ser disse motpolene som noe som utelukker hverandre.

Jeg både skriver og deler sånne lister. Jeg har til og med i perioder twitra en sånn liste hver morra. Det er god praksis som gir meg masse, men poenget til Virrvarr (og psykologen hennes) om at det kan være vel så sunt å være stolt av noen av de tinga man er takknemlig for er et godt og viktig poeng.

Likevel slår jeg et slag for takknemlighet i dag.

Det er ikke STOLT jeg er av å bo i en by som har vakre, blå busser, eller over grønt gress, eller den fine fargen på kjøkkenet mitt (som er min fortjeneste bare i den grad at jeg ikke gad å male da jeg flytta inn og som overvelda meg med glede en morra og mange dager siden). Ikke over familien min, mulighetene mine eller te, både oppfinnelsen av og tilgjengeligheten til heller. Det er TAKKNEMLIGHET jeg føler for disse tinga.

STOLT er jeg av det jeg skaper sjøl - i de forutsetningene jeg har blitt gitt. Det inkluderer tilhørighet. Jeg kan også være stolt av andre - og da er det av det de har jobba fram eller overkommet. Jeg er stolt av den personen jeg har skapt av meg sjøl i forutsetningene foreldre og samfunn har gitt meg. Jeg er stolt av at jeg kommer til å fortsette å skape meg sjøl bedre, jeg er stolt av å ha finni verktøyene og verdiene som staker ut den kursen for meg. TAKKNEMLIGHETEN er bare for rammene - ikke at det er bare.

Takknemlighet og stolthet er kanskje motpoler, men motsetninger er de ikke, og jeg trenger begge deler.

Jeg tror på samspillet mellom natur, samfunn og individ. Hvorfor forenkler vi oss så alt for ofte over i en av kategoriene? Det er i samspillet vi finnes, det er i samspillet vi skaper, det er her vi lever liva våre, vi er skapt i dette samspillet.

Det er jeg takknemlig for i dag.

Demo og media

2010-06-01T09:23:00.001+02:00

Jeg kjenner så sjelden igjen demonstrasjonene jeg har vært på når de kommer tilbake til meg gjennom TV og aviser. Jeg kjenner ikke igjen de fortellingene som er hovedkilden de fleste har til informasjon om disse tinga. Jeg har stått og hørt appeller og gått (eller rulla) i tog, og neste dag kan jeg lese om en voldelig demonstrasjon - som i virkeligheten har foregått etterpå.

Og sjøl der journalistene praktiserer bokstavlig ærlighet og skriver at det har vært bråk "i forbindelse med en demonstrasjon" eller en sjelden gang til og med "etter demonstrasjonen mot...", så veit vi hvordan folk leser det, og forholda mellom hvor mange som er med på hva blir nesten aldri synlige. Det høres så alt for ofte ut som om demonstrasjonen som helhet etter det offisielle arrangementet har gått ut og kollektivt laga helvete.

Når journalister velger å skrive på denne måten dekker de i praksis to grupper - dem som henger seg på demonstrasjoner for å lage bråk etterpå fordi de liker bråk, og dem som mener at bråk er en forutsetning for å forandre ting. De ofrer demonstranter, de ofrer bredde i saken, de ofrer arrangørene for å dekke og legitimere disse to små gruppene.

Jeg prøver å forsvare det med at de fleste nok ikke veit bedre. De ser vel for seg at de "tar" dem, at de "ikke lar dem slippe unna," mens de egentlig gir dem definisjonsmakt og lar dem tale for en hel masse mennesker som vil noe annet.

Også er det så klart dette med hva som er nyhetsverdig. Jo fredeligere en demonstrasjon er, jo bedre en kan høre appellene, jo mindre sjanse er det for at folk har hørt om det dagen etterpå - som om demonstrasjoner er en unnskyldning for å lage opptøyer som noen ganger funker, andre ganger ikke.

Det er til å grine av.

Demonstrasjoner er en viktig demokratisk ytringsform, og det er viktig at folk veit hvordan demonstrasjoner pleier å være. Hvor effektive demonstrasjoner er, har vi som regel ingen måte å måle såvidt jeg veit. Men det jeg er sikker på er at det heller ikke er uavhengig av medias rapportering om saken.

Nå som demonstrantene sjøl har kameraer i massevis må det kunne gå an å bli kvitt denne evinnelige tullingen med tall, i hvert fall. Jeg har bare vært på en demo som ikke blei underrapportert - bortsett fra den der noen kasta stein på nazihuset på Alnabru, og der det ikke kan ha vært mer enn ti (medmindre alle nøyde seg med å kaste en stein eller to hver - lite sannsynlig) og avisene dagen derpå rapporterte 30 - 40 steinkastere.

Nei, jeg kjenner meg ikke igjen i demonstrasjonene jeg har vært på når jeg ser dem i avisene dagen etter. Det er skummelt for meg, men minst like skummelt for avisene. Det er tross alt mange som dukker opp i disse demonstrasjonene, og ikke de samme hver gang. For hver gang dette skjer lærer vi litt mer om at vi ikke kan stole på det som står i avisene.

Vi trenger klare kilder. Når avisene ikke vil gjøre den tjenesten må vi finne våre egne. Det kan være en god og givende ting, naturligvis, men det kan også være farlig. Jeg ønsker meg ikke en fredsbevegelse som bare stoler på interne kilder, og det tror jeg ikke det er mange andre som gjør heller, men det kan bli resultatet.

Skrem meg ikke, media. Gjør jobben deres, vær så inderlig snille. Aller helst av rein anstendighet, så klart. Hvis avisene virkelig hadde bestreba seg på å fortelle sannheten hadde jeg abonnert på et par-tre stykker. Det er flere som meg. Kanskje nok til å gjøre noe for salgstalla også, ikke veit jeg.

Si sannheten. Si sannheten. Si sannheten.

Kort fra religionsturisten

2010-05-25T09:32:00.000+02:00

Det kommer en tid for de fleste av oss, sa han, der vi undersøker andre religioner en stund. Ikke fordi vi er misfornøyde med vår egen, men for å studere likhetene.

Jeg trodde ham ikke. Hvorfor skulle jeg nå det?

Det er min tur nå. Jeg leser bøkene til de andre, nysgjerrig på om de har sett det samme som jeg har, om det som knytter oss sammen er like virkelig som forskjellene er.

Har du vondt i magen...

2010-05-19T18:38:00.000+02:00

Barnet overhørte meg og Sara snakke om Carl I. Hagen på kjøkkenet, og kommer inn med et lurt smil:

"Har noen vondt i magen?"

"Nei, men du hørte riktig, vi snakka om Carl I. Hagen."

"Men - fins han på ordentlig?"

"Ja, han gjør det. Han er politiker."

"Ikke i SV?"

"Nei, slett ikke i SV. Han er nesten alltid uenig med SV, og jeg er nesten alltid uenig med ham."

"Hva mener han, da?"

Jeg klarte ikke la være å nevne hva han sa om aleinemødre i gamle dager og hva han sier om enkelte grupper som er annerledes nå. Hun rista oppgitt på huet.

"Men veit du hva, skal jeg fortelle en historie?" spurte hun.

"Ja, gjør det," sa jeg, og tenkte at politikk tross alt ikke var så spennende for en seksåring, og like greit er det.

"Det var en gang en mann som var veldig rik, også ble han banka opp av noen tyver som tok alle pengene hans og hesten hans og alt mulig og bare lot ham ligge i veikanten. Også var det noen folk som alle sa var tjuvradder, også gikk bare alle de snille forbi uten å hjelpe ham, også kom en av de som alle sa var tjuvradder og hjalp ham, og han var den eneste som hjalp ham! Så derfor er det dumt å si at noen er tjuvradder for eksempel."

Det er mye som kan sies om dagens utspill, men jeg satser på at andre luringer sier det.

Barnet skjønte poenget. Og en kan bli ganske usympatisk av å definere seg sjøl som den snille og de andre som, vel, noe annet. Da risikerer en å haste forbi. Jeg bare nevner det.

Hell og uhell (i anledning MEdagen)

2010-05-13T12:20:00.002+02:00

"Det er så fint å bli kjent med den virkelige deg," sa Sara i går. Den jeg er når jeg har overskudd til å være meg sjøl, altså. Sjøl om det er mye som mangler på å kunne kalle meg frisk, så er jeg definitivt friskere, og det merkes.

Jeg har vært heldig, tenkte jeg. Skitheldig, har jeg vært.

Jeg har vært heldig som bare har vært husbunden i korte perioder.

Jeg har vært heldig som aldri har trengt hjelp til personlig hygiene, sjøl de periodene der det var et dagsverk.

Jeg har vært heldig som de siste åra har kunnet drive litt med hyggelige fritidsaktiviteter (i mitt tilfelle politikk, noe jeg innser at ikke alle ville plassert i samme kategori).

Jeg har vært heldig som har fått personlig assistanse de siste tre åra.

Jeg har vært heldig som har kunnet være deltidsmor for ungen min.

Jeg har vært heldig som fikk rullestol så jeg kom meg ut i fjor vinter.

Jeg har vært heldig som har finni glede i sjøl de vanskeligste periodene uten å dytte unna fortvilelsen.

Jeg har vært heldig som fikk diagnosen etter bare fem og et halvt års sjukdom.

Jeg har vært heldig som har våga å stole på nettverk og familie med hvordan formen min har vært, i hvert fall etter hvert.

Jeg er heldig på for mange måter til at jeg kan nevne alle her.

Ikke minst er jeg heldig fordi jeg kunne få begnne på en behandling etter bare tretten års sjukdom, og det hellet har mye å gjøre med penger og prioriteringer.

Det er de som er enda heldigere, naturligvis, men jeg er likevel absolutt blant de heldige MEramma. La oss huske på at det er dette som er å være heldig og hva det da vil si å være uheldig. La oss huske det når vi snakker om sjukdommen og de som har den, når vi avgjør enkeltskjebner på kontorer og når vi lager politikk.

En ting til: Jeg vil ikke gratuleres med MEdagen som så mange (uten ME) gjorde i går. Det er godt ment, men jeg vil helst slippe. Det er ikke en sånn dag. Men jeg har lyst til å gratulere litt sjøl likevel. Gratulasjonene for MEdagen går til de som har blitt friske, og de som har hjulpet dem dit. Mine hjerteligste gratulasjoner!

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om filmen Få meg frisk! som jeg var på premiæren til i går, men så var det dette med prioriteringer, da. Heldigvis har andre gjort det - Lothiane, Marias Metode og SerendipityCat, og kanskje flere også.

Allerede skatta av - og nok en fornærmelse

2010-05-09T12:21:00.003+02:00

Nå som min far er død er det et nært på tilfeldig utvalg bekjente som antar at jeg plutselig skal være mot arveavgifta på samme måte som de antok at jeg skulle slutte å engasjere meg for sosial boligbygging og være mot eiendomsskatt så snart jeg blei huseier sjøl. Sist jeg sjekka var politikk litt mer enn rein egeninteresse, og sist jeg sjekka er ikke OMGPENGER det første alle tenker når en av ens næreste familiemedlemmer har gått bort, men for noen er visst begge deler like sjølsagt. Vel, dem om det.

Argumentet mot arveavgift er forbløffende ofte noe så merkelig som dette: "De pengene er jo allerede skatta av."

Folkens: Pengesystemet er basert på at pengene skal sirkulere. Det er sånn det funker, uten sirkulasjon slutter pengesystemet rett og slett å fungere. Skattesystemet er lagt opp til at en porsjon av pengene for hver overføring, mengden varierer etter typen overføring, går til fellespotten.

Det kan man naturligvis være både for og mot, men det nytter ikke å presentere arveavgifta som et avvik i så måte.

Hvis folk som var mot arveavgift virkelig mente at beskatninga skal gjøres en gang per pengeenhet, altså at penger bare skal skattes av en eneste gang, så kunne de jo foreslått at det kunne gjøres direkte fra trykkpressa. Gi staten en viss prosent av de pengene som blir laga og bli ferdig med det, ikke sant? Men det er jo som regel ikke det de mener, ikke egentlig.

Hvis de derimot var for at beskatning skulle skje som i dag, per overføring, ville de neppe hatt et problem med arveavgifta siden den ikke er noe avvik fra skattesystemet.

Disse tankene kommer vel fra folk som er for et lavere skattenivå generelt og forsøker å oppnå det ved å fjerne enkelte typer skatt, men argumentet brukes langt utafor deres rekker, uten at det ser ut til at de som bruker det har reflektert nevneverdig over hva det innebærer.

Arv er en overføring av penger. Da er det ikke relevant at pengene alt er skatta av. Penger sirkulerer. Ingen har noen interesse av å "slette" pengene til folk som dør. Mye til arvingen og litt til staten.

Det er mulig dere kunne fått meg med på å fjerne arveavgifta innad i husstanden - hvis det blei argumentert godt nok for at systemet med uskifta bo ikke var godt nok. Men resten? Jeg ville ikke vært enig uansett, naturligvis, men jeg skulle gjerne hatt en argumentasjon jeg kan respektere. Det kan jeg ikke nå, men det gir meg jo en anledning til å sette meg inn i noe nytt - og diskutere et område jeg ikke har vært borti før.

Sjøl om jeg altså helst ville sluppet fornærmelsen. Det er viktigere ting å bry seg om, men ærlig talt, det er fornærmende å anta at mine standpunkt om fellesskap og fordeling flytter seg med livssituasjon og lommebok. Slutt å fornærme meg. La meg bære sorgen i den ene handa og gleden i den andre, jeg trenger ikke mer drit akkurat nå.

Bokstavlighet og fornærmelser

2010-05-05T16:19:00.000+02:00

Noen ganger skjønner jeg ikke hva folk mener. Noen ganger går jeg meg bort i merkelige diskusjoner som ikke leder noe sted. Noen ganger måper jeg mot skjermen min eller familien min eller andre og lurer på hva for planet de kommer fra. Noen ganger skjønner ikke folk hva jeg mener heller, som regel på grunn av en eller annen merkelig inntolkning jeg ikke veit hvordan jeg skal bli kvitt.

Tolking er kanskje problemet, men noen ganger er det jammen løsninga også. Det er godt å ha folk som jeg kan ringe til noen ganger i året og forklare situasjonen til og spørre, hei du, er jeg helt på bærtur nå? Og de vil fortelle sannheten som de ser den, enten den er sånn eller slik. Folk som kan si fra når jeg er skikkelig ute og sykler. Noen ganger er det "Nei, stå på, Maren, her har du å gjøre med noen som bare er skikkelig teit." Men når det ikke er det, er det forstyrrende ofte en eller annen variasjon over denne samtalen her (grovt forenkla for tydelighetens skyld):

H: Nå har du tenkt alt for bokstavlig igjen.
M: Men, det er jo ikke satire det her, er det vel? Eller ironi?
H: Nei, men det betyr jo ikke at hun mener det hun sier.
M: Sikkert ikke, men hvorfor sier hun det da?
H: Hun overdriver for å få fram poenget sitt.
M: Men hvordan veit jeg hvor mye av det hun mener da? Og hvilke deler av det?
H: Det veit du ikke, men jeg vil tippe på at det hun egentlig mener er...
M: Men det er uhøflig å gjette på hva folk mener!
H: Ja, men det inkluderer å gjette på at de mener akkurat det de sier.
M: Uff, jeg synes det her er vanskelig, jeg.
H: Ja, Marenmor, jeg vet det.

Det er lett å tenke at det hadde vært lettere om alle bare sa det de mente og var tydelige på at de tolka når de tolka, men det er klart at det ikke er sant. Det hadde vært lettere for sånne som meg, men det hadde sikkert gjort det tilsvarende vanskelig for en masse mennesker som er på den motsatte sida av skalaen fra meg.

Så er det den lille detaljen at sjøl når jeg mistenker at folk slett ikke mener det de sier så klarer jeg ikke å si det. Det er for meg sånn en grov beskyldning at jeg ikke orker å anklage noen for det før jeg er helt, helt sikker. Sjøl når jeg veit at den det gjelder ikke vil se på det som en fornærmelse i det hele tatt.

Jeg har til slutt klart å vanne det ned til et spørsmål jeg kan bruke i de situasjonene jeg virkelig, virkelig ikke forstår: "Tar jeg deg for bokstavlig nå?" Ja, jeg anser det fortsatt som en fornærmelse, men jeg veit med meg sjøl at når jeg bruker det sånn er det ikke det jeg mener, og ingen andre vil se det på den måten. Det er en liten pris å betale for å løsne opp i en kommunikasjonsfloke.

Jeg lærer meg å gjette også. Etter hvert har jeg med god hjelp satt opp mange skilt i den skogen som er Andre Mennesker og som jeg stadig sjeldnere men likevel alt for ofte går meg bort i.

Etterkommere

2010-05-03T11:33:00.003+02:00

Vi er etterkommere.

Det betyr at forfedrene våre har gjort grusomme ting mot hverandre. Det betyr at vi eksisterer på grunn av smerte. Det betyr at vi har blitt skapt gjennom voldtekter og tvangsforflytninger, og det betyr at både offer og overgriper har lagt grunnen for vår eksistens.

Dette kan høres ut som en amerikansk historie, og det er så absolutt en amerikansk historie. Den gjennomsnittlige hvite amerikaner er åtte prosent svart, og den gjennomsnittlige svarte amerikaner femogtyve prosent hvit, og disse talla bærer mange historier om tvang i seg. Men det er en norsk historie også, der ingen tenker trell eller lenger nå når de ser rødt eller svart hår, men det likevel godt kan være der det kommer fra. Assimileringa skjedde, det er tusen år sida nå.

Så når vi velger å bare kjenne på sinnet og frustrasjonen til ofrene eller skammen og trangen til å rettferdiggjøre til de som utøvet velger vi bort noe. Noe vi trenger for å forstå hvordan vi kom hit og hva vi har blitt.

Og når vi har forstått det kan vi kanskje våge å se på hvordan vi har det i oss som frukter av vår egen personlige historie også. Kanskje, eller kanskje ikke. Men la oss begynne med begynnelsen...

Vi kommer fra mange vonde historier. Vi kommer fra mange gode historier også. De fleste er nok et sted midt i. Men de historiene vi ikke lytter til, ikke vil huske, det er de vonde, så la oss begynne der.

Vi er etterkommere.

Affære

2010-04-26T10:15:00.005+02:00

Kjære Drammensbiblioteket, jeg elsker deg, det veit du at jeg gjør. Jeg kjenner deg så godt (men aldri godt nok), du er hjertet mitt nærmest, du har så mye av det jeg trenger i livet mitt, og mye jeg ikke trenger men som bare gir meg glede.

Så det er merkelig at jeg ignorerer deg nå, og jeg har litt dårlig samvittighet for det. Jeg har den følelsen hver gang jeg ignorerer deg, men denne gangen er det sterkere fordi jeg har en annen.

Jeg veit akkurat hva som tiltrekker meg med denne andre. Høy og mørk og mystisk drar den meg inn mellom hyllene sine der jeg veit at det er så mye jeg ikke forstår og ikke kan forstå - det vil aldri bli tid til å utforske disse hyllene fullstendig, på samme måte som jeg veit jeg ikke kan utforske deg fullstendig, min kjære. Det er spennende fordi det er så nytt. Når jeg først er så ærlig kan jeg like gjerne innrømme at det er noe i meg som også tiltrekkes av denne andres større status og forbindelser også, hva jeg tror jeg kan vinne ved å være der.

Hvis jeg ikke kan fullt ut utforske en, hvordan kan jeg forsvare denne oppstykkinga, hvorfor forlater jeg deg ikke nå som jeg har funnet en annen som kan gi meg så mye mer? Ingen kan gi meg alt, men jeg har jo mine egne bokhyller også, så hva skjedde med trofastheten?

Jeg husker min første kjærlighet uten anstand, og hvordan jeg etter hvert blei lei av de delene som var ment for meg, av å sømfare hyllene etter noe nytt eller noe nytt nok til å kunne gå inn i igjen. Forsiktig begynte jeg å ane at det var mer enn jeg der og da kunne forstå, og jeg starta å utforske hvor mye mer som fantes. Jeg hadde mer tid til kjærlighet av det slaget da, timer hver dag. Jeg dyrka kjærligheten til jeg brukte opp bit for bit av det som fantes, til jeg blei rastløs av litenheten i den jeg elska, sjøl om jeg visste at det fantes mer å utforske var det ikke det jeg ville ha.

Så jeg hadde en affære. Jeg tok Nesoddbåten over fjorden til Oslo og gikk til et sted der grådigheten min kunne få fritt spillerom. Det føltes som om det aldri kunne ta slutt, som om rastløsheten min aldri kunne drive meg fra disse hyllene, disse veggene. Det var for stort til at det kunne ta slutt. På en måte gjorde det ikke det heller - jeg har aldri helt slutta å gå tilbake dit.

Denne følelsen av at det at det skal ta slutt er en umulighet - sånn kjennes det med den nye også, men jeg veit nå at det ikke er sant. Sjøl om jeg aldri vil kunne utforske alt med et lite menneskeliv vil det komme et tidspunkt der rastløsheten vil drive meg videre - og tilbake til deg, min mest konstante kjærlighet.

Så kanskje det ikke handler om å utforske fullstendig. Kanskje det handler mer om muligheter, om et liv som aldri vil la meg gå tom for valg - eller kanskje jeg bare er grådig. Men jeg stoler på at du fortsatt er der neste gang jeg kommer. Du veit jeg kommer alltid tilbake til deg. Jeg elsker deg, dbib, og du har ting ingen andre kan gi meg, det skal du aldri tvile på.

Studielengt (og håp)

2010-03-28T10:33:00.003+02:00

Hvis. Hvis. Hvis. Hvis. Hvis. Åh, vær så snill, jeg vil!

Jeg har ei rød notatbok. Der er det ei side der jeg har en oversikt over alle semestrene herfra til 2016 - vår, høst, vår, høst, vår høst og så videre. Mest fordi det er passende enheter å dele opp livets større prioriteringer i, men også fordi jeg har alvorlig studielengt.

Hvert semester har så sin egen side. De hovedprioriteringene som står på vår 10 er: Pappas bo. Helse - diett, lege, hvile, tannlege. Declutter. Hage*.

Dette semesteret er altså på mange måter et der jeg gjør meg ferdig med noen ting og klar til andre ting. Men hva skjer etterpå?

Det er to store spørsmål: Holder helsa, og kan jeg få det som i gamle dager het forenkla studiekompetanse. Hvis begge de to tingene slår til kan det hende at jeg kan begynne på exphil allerede til høsten.

Jeg har alltid visst at jeg ikke trenger å sette livet mitt på vent til jeg er helt frisk, men nå er jeg frisk nok til at det kan hende jeg klarer å studere. Riktignok et emne av gangen, men likevel.

Da vil jeg kjøpe to termoser, en til suppe og en til te, og en fin matboks. Ved sida av bøker er det de tinga som symboliserer det målet for meg.

Jeg håper hardt, så hardt at gledestårene kommer lenge før de har noe med å komme. Jeg veit at om dette skulle falle gjennom er det alltids neste år - det var det som var planen i utgangspunktet. Men jeg er så studiesulten at jeg helst vil slippe å vente lenger. Jeg har venta på dette så lenge - denne begynnelsen. Og lidenskapen er en god bensin så lenge resten av kjøretøyet kan tåle farten.

*Nei, jeg skal ikke grave i hagen sjøl, men jeg skal gjøre noen avtaler om hva som skal gjøres der. Det finnes fortsatt grenser.

Religionsglede

2010-03-23T19:52:00.000+01:00

Jeg er så glad jeg er religiøs!

Det betyr ikke at jeg synes synd på folk som ikke er religiøse eller som strever med den religionen de har, eller at jeg føler meg bedre enn noen eller mener at alle burde trodd det jeg tror.

Det betyr at en av de tinga jeg har fått som kan gjøre dette livet godt å leve er religionen min.

Det betyr at jeg har en samling verktøy som kan hjelpe meg i tøffe tider.

Det betyr at jeg har noe inni meg som fyller meg med en enorm glede.

Jeg kan ikke fatte at dette lille, store ved meg provoserer folk sånn.

Mistenkelig togferie - en ørliten kjærlighetserklæring

2010-03-09T14:10:00.001+01:00

"På ferie? Også med tog, er ikke det slitsomt? Er hun ikke så sjuk likevel?"

Ja, folk lurer faktisk på sånt. Er en sjuk skal en visst ikke dra på ferie, og i hvert fall ikke med noe så forferdelig slitsomt som tog. Riktignok er ferie til en viss grad et overskuddsprosjekt, men så mye som det gir hadde jeg hatt godt av å gjøre det flere ganger i året. Hvis vi legger til side den litt ufine mistenkeliggjøringa av meg og sjukdommen min står det fortsatt igjen en heftig devaluering av tog som jeg ikke klarer å la stå uimotsagt.

For jeg tok tog fordi det var mindre slitsomt, ikke mer. En dæsj miljøhensyn spilte også inn, men først og fremst handler det om at tog er fantastisk, og at fly for meg er store mengder av det motsatte.

Toget kan jeg bare sette meg på og slappe av. Jeg bor fem minutter fra stasjonen. Jeg trenger ikke dra til stedet flyet går fra, ikke mase med innsjekking, ikke noe av den der svimle kvalme følelsen jeg ofte får etter å ha flydd. Noen togskifter nedover i Europa seinere er jeg framme, og jeg har feriefølelsen lenge før jeg er framme i stedet for å bruke det første døgnet på å lande og innse at jeg faktisk er på ferie. Når jeg kjører tog renner følelsen av at jeg burde gjøre noe nyttig rett av meg. Jeg kan lese, høre musikk og drømme meg bort, skrive, sove litt, smøre brødskiver fra kjølebagen vi har med, snakke med medpassasjerer, både kjente og ukjente.

Vi møter masse folk. En svenske som skal til Malmö for å lære mer om sin nye jobb. En japansk språknerd som har vært i store deler av Europa og nå skal fra Hamburg til Berlin for å besøke kjente. En fantastisk søt togkonduktør som gjør oss glad. En tysk professor i matematikk som lurer på forskjellene mellom tog og båt Tyskland-Norge siden han skal til Norge til sommeren. En palestinsk foretningsmann som arbeider i Dubai. To brødre fra Kosovo som reiser fra Düsseldorf til Malmö for å møte en bror de ikke har møtt på to år. Og, på Malmö stasjon møter vi jammen to drammensere på vei hjem fra Irak.

Reisefølget mitt er bedre til å ta kontakt med folk enn det jeg er, men jeg pleier å snakke med folk når jeg reiser aleine også. Å møte folk jeg ikke ville møtt ellers, høre språkmixen gradivis forandre seg land for land, å se hvor forskjellig maten er fra byttestasjon til byttestasjon - en kan fint dra på ferie uten av disse tinga, men jeg er glad jeg får ha dem i min ferie.

Tog ut i verden er ikke det samme som en endeløs rekke lokaltog som er forsinka på grunn av snø. Det er sikkert mye som kan gjøres bedre likevel. Lavere pris hadde gjort seg, direktetog til København igjen likeså. Det kunne gjort Europa mer tilgjengelig. Men sjøl om det er mye å fikse, ikke minst innenlands, så elsker jeg tog og håper jeg vil beholde muligheten til sånne turer hele livet.

Fly er fint og noen ganger til og med nødvendig for folk som har det travelt. Men jeg har det ikke travelt, og særlig ikke når jeg skal på ferie.

Hvorfor det har vært stille her en stund (og kan fortsette å være det ei stund til)

2010-03-01T21:49:00.001+01:00

Som de som følger nøye med på twitter har fått med seg døde faren min rett før jul. Det har til en stor grad styrt hverdagen min siden, både praktisk og emosjonelt.

Jeg har tenkt på å skrive noe her lenge, men det blir liksom like feil å skrive om det og å skrive om noe helt annet. Konsentrasjonen har heller ikke vært på topp.

Og så har det balla på seg med sjukdom i familien og dødsfall og andre ting som gjør at det er mye å tenke på.

Det siste er at jeg nettopp har satt en både smertefull og ydmykende personlig rekord i korte forhold. Det kan nok hende bloggen må ligge stille litt til. Men til dere som lurte, nå veit dere hvorfor det har vært stille her.

Inkludering - sånn skal det gjøres!

2009-12-08T10:04:00.001+01:00

Jeg kjenner mange fantastiske organisasjoner, men Skeiv Ungdom tar kaka når det gjelder inkludering når en påmeldingssamtale til et regionalt seminar foregår omtrent på denne måten:

"Så flott at du blir med! Skolen vi skal være på har heis. Kommer du til å ta med rullestolen?"
"Nei, jeg tror ikke det trengs nå."
"Greit, men ikke vær redd for å gjøre det om du skulle trenge det likevel, hele skolen er rullestolvennlig. Du er veganer, ikke sant?"
"Ja, det stemmer..."
"Da skriver jeg det. Noe annet du ikke tåler?"
"Bare selleri, men små mengder går bra, og store mengder kan pelles ut, så blås i det."
"Da skriver jeg bare veganer, jeg."
"Flott. Jeg er redd jeg kommer til å trenge et eget rom for lydens skyld..."
"Å, det har vi fikset alt, vi håpet jo du ville komme. Det er seng der også."
"..."

Ok, jeg forventer ikke at alle organisasjoner skal kjenne behovene mine før jeg forteller om dem, men for en gangs skyld følte jeg meg ikke sær når jeg meldte meg på noe, bare fantastisk ivaretatt og velkommen.

Det å få skikkelig mat og søvn kan gjøre forskjellen mellom et seminar med god og dårlig konsentrasjon, med eller uten krefter til å henge litt med folk utafor programmet. Noen ganger er det sånne ting som skaper muligheten til å delta i det hele tatt. Så når veggismaten har proteiner, glutensarte får sitt eget hvitløksbrød og det går an å si fra om uvanlige behov og få dem dekka har vi fått til noe viktig - inkludering i praksis.

Det krever bare prioritering. Noen gjør den prioriteringa fantastisk bra. Kudos!

Samhain: Langt fra Halloween

2009-11-19T12:04:00.000+01:00

Vi sitter i en sirkel. Det er femti år mellom den yngste og den eldste av oss. Vi snakker om takknemlighet for det siste året, for de fantastiske tingene som har skjedd. Noen av dem var ønsker og mål fra denne dagen i fjor. Så skåler vi ut ønsker og mål for det nye året.

Det er Samhain, den siste høstfesten, der det gamle året dør, der vi kan hedre forfedre, der vi kan tenke på det nye og det gamle året. Hekser liker å si at Samhain er forløperen til både Halloween og Allehelgensdag. Vår feiring likner ikke noe særlig på noen av delene, og sjøl om navnet kanskje er eldst er feiringene stort sett mye nytt med litt gammelt i.

Da jeg var lita blei jeg fullstendig fortørna da jeg innså at nyttårsaften ikke var på vintersolverv. Jeg følte meg rett og slett lurt. Hva var vitsen da? Sånn sett er det pussig at jeg har valgt å adoptere den keltiske versjonen der døgnet begynner når en går til sengs, og året begynner når det mørkner.

Grunnen er ikke så mye religiøs (sjøl om dette er en religiøs høytid for meg og mange andre) som praktisk: Hvis jeg vil ha en dag der jeg måler åra og har tid til refleksjon må jeg ta det en dag der det ikke er masse annet som skjer. Det betyr at både nyttårsaften og solsnu er utelukka. Jeg kunne valgt fødselsdagen min, men den er bare noen dager unna Samhain likevel. Samhain fungerer.

Og det er godt å ha en gang i året der det oppsummeres. Der jeg erklærer at her begynner det nye, her slutter det gamle. Et sted på hjulet der en teller, oppsummerer, takker, setter mål.

For meg er det godt å lage ritualer rundt disse tinga også. Så vi skåler for det nye året og setter oss mål på vei inn i mørketida.

This Too Shall Pass

2009-11-17T12:33:00.001+01:00

Jeg er dårligere igjen. Ja, så raskt gikk det altså nedover. En snau måned siden jeg var så bra, og nå har det gått rett utfor.

Smertene i beina er tilbake. Svimmelheten. Kvalmen. Dobbeltsynet. Og fatiguen også. Jeg veit ikke om det er flyttinga, høsten, tilfeldigheter eller noe helt annet, men nedgangen i produktivitet er et faktum.

Likevel: Dette er ikke en sutrepost, men en feirepost. For denne gangen er jeg ikke redd. Jeg stresser ikke med det. Jeg bare lever det som det er, og hver morgen kikker jeg på rumpa mi i speilet. Ikke fordi jeg har sånn en fantastisk rumpe, men fordi det er der jeg har fått tatovert

THIS
TOO
SHALL
PASS

inspirert av sangen med samme navn av Danny Schmidt. Det er en referanse til en salomonsk historie om leiting etter et ordtak som kunne gjøre glede ut av sorg og sorg ut av glede. De fant det som minna om sorgen i gleden og gleden i sorgen - this too shall pass.

De gode tinga varer ikke. De dårlige tinga varer ikke. I balansepunktet mellom disse to lever jeg livet mitt, og i balansepunkter er det en ro. Det har jeg laga meg påminnelser om. Det har vært viktig nok til å skrive på kroppen min. Hver morgen takker jeg meg sjøl for påminnelsen.

Helsa har gått nedover, og det er ikke hyggelig. Noen ganger blir jeg frustrert, men jeg er ikke redd. Jeg gjør det jeg kan og tar gode avgjørelser, og er glad for styrken jeg finner i å takle kroppens plutselig så mye større svakhet.

Kjære LLH - et utmeldingsbrev

2009-11-16T17:56:00.004+01:00

Dette er et brev jeg skreiv til LLH i vinter en gang. Jeg hadde tenkt å sende det, men helsa tillot ikke all verdens aktivitet, så siden jeg visste at de hadde fått beskjed om saken tenkte jeg at det fikk holde. Jeg har ombestemt meg. Jeg griper anledninga til å publisere det her nå som LLHlederen begynte å følge meg på twitter.

Det er andre ting også. Et sentralstyre med et aldersspenn på bare syv år var heller ingen gladnyhet, for å si det pent, men dette var altså dråpen.

Kjære LLH.

Jeg skjønte noe for ei stund sida. Jeg skjønte at når dere snakker om inkludering, mener dere en veldig spesifikk form for inkludering. Dere mener at dere vil at homofile skal inkluderes, ikke at dere sjøl er villig til å gjøre det som skal til for å inkludere.

Da dere flytta ville den daværende ledelsen i Skeiv Ungdom ha et sted som var godt tilgjengelig. Dere hadde denne informasjonen, visste at de trengte å dele lokaler med dere, og valgte likevel å prioritere annerledes, med alt det innebærer.

Det veit jeg andre organisasjoner som gjør også, skjønt oftere fra tankeløshet enn en bevisst prioritering. Jeg veit godt at jeg ikke har noen rettigheter i forhold til disse tingene - jeg hadde bare i min naivitet gått ut i fra at det ikke skulle trengs hos dere, av alle.

For hvor dobbeltmoralsk er det ikke å ville ta statsstøtta fra organisasjoner som diskriminerer homofile mens dere sjøl setter et effektivt hinder på fem etasjer mellom dere og medlemmene som er rullestolbrukere eller som ikke har helse til å gå fem etasjer, og som er vanskelig nok å forsere for helt vanlige folk med vanlig bevegelsesfrihet som triller barnevogn? Siste gruppe veit jeg dere er meget klar over at dere har.

Jeg har bare vært medlem et snaut år. Nå melder jeg meg ut igjen.

Jeg er bare en person. Jeg kunne neppe vært aktiv på noen år uansett. Så kanskje det ikke gjør noe. Men jeg håper dere har anstendighet til å bry dere, og ikke bare fordi dere veit at dere mister medlemmer på det, men fordi det ikke tar seg ut at en organisasjon som snakker om inkludering på alle samfunnsarenaer gjør en bevisst prioritering om å ikke gjøre det mulig å delta i alle organisasjonens organer uten å være i stand til å gå fem etasjer opp.

Med håp om at neste flytting blir til det bedre, og at den kommer før jeg fyller førti,
Maren Storlien Syltevik

Alternativbevegelsen versus samfunnsengasjementet

2009-11-16T11:09:00.001+01:00

I klassekampen 11. november sier Elin Ørjasæter at troa på sjølutvikling skygger for de større strukturelle problemene. Hun ser på dette som en motsetning til samfunnsengasjement og politisk virke. Dessuten er alternativbevegelsen autoritær, det er ikke lov å ikke tro på alt, den oppfordrer til å være ukritisk.

Er alternativbevegelsen autoritær? Jo da, men bare forsøksvis. Noen prøver seg med hersketeknikker når andre er uenige med dem. De pengegriske vil ikke ha kritiske spørsmål. Smarte mennesker gjennomskuer det. Dette likner på resten av befolkninga, og dessuten ikke så reint lite på politikken. Sjøl om politikken nok også noen ganger kan skygge for de større strukturelle problemene er ikke det i seg sjøl noen grunn til å ønske all politikk død.

Ikke alle i alternativbevegelsen er spesielt politiske, naturligvis. Flertallet er det nok ikke, i likhet med resten av befolkninga. Noen av dem er direkte dumme. Også i likhet med resten av befolkninga. Noen er så lettlurte at det gjør vondt å se på når noe nytt i deres interessefelt kommer til torgs, også det i likhet med resten av befolkninga. Noen skor seg på dem, som i resten av befolkninga. Det sier fint lite om alternativbevegelsen som helhet, kanskje enda mindre enn om befolkninga som helhet.

Jeg er religiøs og hører hjemme i en tradisjon som overlapper grundig med alternativbevegelsen. Om det jeg tror på er sant eller ikke er fullstendig uinteressant for diskusjonen, det vesentlige er dette: Svekker min religiøse tro og praksis meg eller styrker den meg? Distraherer den meg fra eller minner den meg om mine sanne prioriteringer og mitt politiske arbeid? Vil min sjølutvikling gjøre meg overdrevent sjølopptatt eller holde meg sterk nok til å fortsette å hjelpe andre?

I mitt tilfelle er svaret at min tro og praksis nærer mitt vitebegjær, min politiske vilje, styrke, jakt på gode løsninger, kontakt med samvittigheten og mine sanne prioriteringer. Ikke alle vil svare det samme. Noen vil ikke forstå spørsmåla en gang. Svarene vil variere, og det tyder på en ting: Vi kan ikke konkludere med at det alternative står i motsetning til det politiske, det samfunnsengasjerende bare fordi noen i alternativbevegelsen ønsker at den skal være ukritisk.

Alternativmessa representerer ikke det alternative, og hvis kritikerne lar den gjøre det gir vi den langt mer definisjonsmakt enn den fortjener.

Gjestebud 09

2009-11-02T16:10:00.002+01:00

Gjestebud. Bare kjenn på hvordan det ordet føles, hva slags tanker det gir deg. Og hvilken følelse. Er den som min? Varm og god?

Så det er et utmerket navnevalg på et årlig arrangement som har som mål å bringe sammen forskjellige mennesker for å bli litt bedre kjent. Folk som ikke ville satt seg ned og snakka ellers, kanskje fordi vi mennesker har en lei tendens til å holde oss til våre egne litt mer enn det som godt er. Og der vi møtes og snakker er ofte forskjellene tabu. Det er ikke ulogisk, vi har sett nok av forskjellsidiskusjoner som har en nytteverdi på minussida, men en samtale blir først virkelig god der vi er frie til å snakke om både forskjeller og likheter. Og så er det ikke særlig mange møtesteder der det faller seg naturlig å snakke med folk der forskjellene tilsynelatende er større enn likhetene.

Gjestebud er en av de møteplassene som mangler. En møteplass der jeg fant meg sjøl i ferd med å diskutere paganisters tendens til å lage egen liturgi med prosten til høyre for meg, for å nevne det eksemplet som ga meg aller mest bevissthet om hva som trengs.

Men likevel er følelsen jeg sitter igjen med at vi kunne gått djupere, vi kunne gjort mer. Samtalene jeg deltok i og samtalene jeg hørte var interessante, men mange av dem surfa likevel avsted på overflata. Litt usikkert, litt vagt. Og kanskje særlig de samtalene som forsøkte å ta opp spørsmåla det var meninga at vi skulle diskutere.

Vi kunne gjort mer. Jeg kunne gjort mer. Jeg kunne for eksempel spurt den ikke-kristne småskolelæreren til venstre for meg hvordan det fungerte for henne å arbeide under en kristen formålsparagraf, for eksempel. Jeg ønska å spørre, for jeg har sjøl bestemt meg for at grunnskolelærer er noe jeg ikke kan bli så lenge den formålsparagrafen er som den er. Hvordan er det å ta det motsatte valget der? Jeg er fortsatt ikke sikker på hvorfor jeg ikke spurte. Hvorfor holde tilbake?

Sjøl om jeg snakker om potensiale for mer er Gjestebud allerede et flott tiltak. Det er et sted for gode møter. Det er et viktig arbeid. Jeg håper det kommer flere møteplasser. At vi blir tryggere og modigere for hvert år. At vi fortsetter å se smila i hverandres øyne.

Mangfold, politisk korrekthet og mangfold igjen

2009-10-24T17:32:00.001+02:00

Noen ganger tenker jeg at det er rart hvordan alle er opptatt av mangfold i teorien, men at det ofte uteblir i praksis. Denne gangen tenkte jeg litt lenger, og kom fram til at det ikke er merkelig i det hele tatt. Vi har ikke noe bevisst forhold til det, det er bare nok en burdebyrde.

Vi har en vag følelse av at det er en påtvungen, høflig rettferdighet det dreier seg om, og da er det ikke så fristende å invitere mangfoldet inn til stedene vi tilbringer dagene våre, der vi har en jobb å gjøre. Og blir det ikke bare konflikt av sånt, egentlig? Like barn leiker best og alt det der?

Da jeg var fjortis brukte vi uttrykket politisk korrekt positivt. "Nei, ikke cola, jeg tar solo, det er litt mer PK, da." Litt sjølironisk, men med en bevissthet om at valga våre betydde noe. Ikke mye, men noe. PK var en grei fellesnevner, og dessuten en måte å slippe å vente med å velge riktig til vi hadde all kunnskapen. Hvis dette virker litt i overkant enkelt, se de første fire ordene i avsnittet.

Men altså: Når stort sett alle andre snakker om politisk korrekthet handler det om de tinga det er enighet om uten at vi skjønner dem helt. Når debatten har kommet til et konsensus mens vi holdt på med noe annet. Når alle er enige om at sånn skal det være. Plutselig kan vi ikke si tard, neger og andre ord vi trodde var like uskyldsreine som kokvask på snor uten at vi får kjeft, eller i hvert fall blir fortalt at det er feil. Det er provoserende. Det er overstyrende. Det er... ja, vi veit at det egentlig handler om å ta hensyn til andre, men når det skjer på denne måten blir vi jo fornærmende nok definert som noen som må forklares hvordan en tar hensyn!

Ikke rart vi blir grinete av alt som lukter av politisk korrekt. For vi veit at mange av disse andre ikke skjønner reglene noe mer enn vi gjør, de bare har lært dem og lar det holde med det. De sier de rette tinga. De lar være å si de gale tinga. Men de ser på det som en naturlig handling som en konsekvens av et politisk klima, like upåvirkelig som været (ja, det var en vits). Det regner noen ganger. Hent en paraply og slå den opp, klapp den sammen og stikk den under armen når det blir opphold. Kvoter inn, det er sånn vi gjør det nå, se, ingen regndråper på hatten, vips, uangripelig.

Vi kan kvotere oss fram til en jevnere kjønnsfordeling, men det går ikke an å kvotere seg fram til mangfold. Kvotering er et utmerket verktøy til sitt bruk, der en stor (som for eksempel halve befolkninga), tydelig gruppe trenger å representeres, men for å skape mangfold er kvotering udugelig.

Og dermed slipper ikke folk inn der de trengs. For vi er enige om at det er skikkelig teit å ha en symbolsk innvandrer, en symbolsk homo, en symbolsk ungdom, en symbolsk døv bare for å ha det. Og en sånn tilnærming vil også bety at disse folka av mange vil bli sett på som noen som ikke egentlig teller som et fullverdig, kvalifisert medlem av hva det nå er, bare en slags offisiell one-trick-pony. Og som om det ikke er ille nok å bli redusert til en representant innebærer representantfella også gjerne at en skal snakke for en kompleks helhet ("Hva mener ungdommen om dette?"), være en som folk kan referere til ("Han synes det er helt greit å bli kalt for guling, så hvorfor får jeg ikke kalle deg det?" i vennekretsen eller "De vi har vært i kontakt med synes dette er helt uproblematisk" i mer formelle sammenhenger) og på toppen av dette en forventning om takknemlighet. Takknemlige representanter lager ikke bråk, gjør de vel?

Hvordan vi unngår disse tinga? Glad du spurte. Jeg har en teori. Jeg tror vi må endre måten vi tenker på mangfold på.

Det å skape mangfold er ikke noe vi skal gjøre fordi vi er opptatt av å få ting skikkelig, skikkelig rettferdig. Det funker ikke på den måten likevel, så vi kan like gjerne legge vekk den måten å tenke på.

Derimot skal vi skape mangfold fordi vi har nytte av det. Det er viktig å ha varierte bakgrunner for å få sett saker fra flere sider. Det kan ta tak i problemer før de oppstår, dine problemer eller andres som fort kan bli dine. Ei homogen gruppe er ei gruppe med et handicap. Ei variert gruppe har mer kunnskap, større nettverk og et større spekter erfaringer å dra inn i et hvilket som helst arbeid.

Integrering er både målet, resultatet og veien. Ikke assimilering som forutsetter likhet, men integrering med plass til alle. Noen mener det er bra naivt å tro at vi kan få en slutt på diskriminering, men det har vi jo allerede gjort flere ganger før. Det er mulig at både nordlendinger og ugifte mødre blir diskriminert nå og da, men det er ikke vanlig lenger. Som samfunn har vi kommet over det, og det kan vi gjøre med annen diskriminering også.

Annerledesheten er en kvalifikasjon. Det er en ressurs. Og det blir ikke mindre av alt annet hos de av oss som har den. Jeg tror nok at vi kommer til å få opp øya og bruke forskjellene våre mer enn vi gjør i dag, og jeg gleder meg til det, men det går så smertelig sakte.

Jeg er utålmodig. Er du?

Framtida mi: et veldig internt folkemøte

2009-10-18T11:46:00.003+02:00

Jeg er friskere enn før. Mye friskere. Så mye friskere at dersom ting går bra nå kan jeg kanskje begynne å snuse på utdanning igjen om et år eller to.

Og plutselig har huet mitt blitt forvandla til en kakafoni av stemmer som Vil Noe. Plutselig har vi fått et potensielt gode å fordele, og det er ikke snakk om at det kommer til å bli fordelt jevnt. Så jeg har daglig folkemøter med alle delene av meg som vil noe, og få av dem har noen møtekultur å skryte av. I virkeligheten er det flere hakk mer kaotisk enn det framstår her, særlig siden stemmene ikke er stemmer, bare en nyttig måte å høre meg sjøl på.

Temaet er: Hva i alle dager skal jeg bli når jeg blir stor, og hvordan skal jeg komme dit?

"Historie!" sier en av de der veldig bestemte og sjefete. "Vi var jo enige om at det måtte bli historie."
"Men vi kan jo ikke tenke bare på hva vi har lyst til å studere, vi må jo faktisk tenke på hva en blir av det også. Og historie betyr stort sett..."
"...lærer." Mange stemmer i kor, der.
"Og vi veit alle hvordan det står til med våre pedagogiske evner, ikke sant?"
"Veit vi egentlig det, da? Og pedagogikk kan læres."
"Men historie kan også blandes med andre ting. Tenk ernæring, tenk fytologi... verden trenger det!"
"Spennende som prosjekt, men ikke akkurat noe å holde på med hele livet. Og verden er neppe klar over at det trengs."
"Hva med noe med litteratur? Det er lite sannsynlig at vi blir lei bøker..."
"...men det er også en rimelig sikker vei inn i læreryrket."
"Hva så? Lærere trengs, og særlig dem som klarer å se barn som mennesker."
"Vil vi virkelig bruke livet på å fortelle fjortiser som ikke bryr seg om faget om noe vi sjøl virkelig brenner for? Det høres ikke veldig fristende ut."
"Og hva med den kristne formålsparagrafen i grunnskolen? Det betyr jo at det eneste stedet vi vil kunne lære vekk er videregående."
"Hva hadde du regna med å få om vi gikk for historie? En fjerdeklasse?"
"Hva med elektro?"
"ELEKTRO?!"
"Skal vi ikke bruke huet vårt på noe skikkelig?"
"Snart tretten år med ME, og du har enda ikke fått nok av folk som tror du er dum fordi du ikke har utdannelse?"
"De skjønner jo tegninga etter hvert."
"Poenget her er: Vi må jo på universitetet!"
"Vi har drømt om universitetet halve livet!"
"En drøm er ikke en forpliktelse."
"Nei, klart det, men... vi har da aldri vært interessert i elektro?"
"Kanskje noen av oss var opptatt av det mens du dyrka døde helter?"
"Skjerp dere, da. Men det er sant at vi må tenke utafor universitetet også. Hva med mat?"
"Mat! Mat! Fantastisk mat!"
"Ja! Lage den! Skrive om den! Dele den!"
"Å drive et spisested er en høystressjobb, men skrivinga er kanskje en mulighet."
"Ja, og det er en gave å være skikkelig god med mat, den er viktig å ta vare på."
"Men mat kommer vi til å drive med hele livet uansett, daglig. Akkurat som bøkene. Det er en sånn ting som ikke går sin vei uansett hva vi velger, det er en del av livet."
"Det er da ikke noe argument mot."
"Nei, bare mot at noe går til spille om vi velger å leve av noe annet."
"Men skriving... kanskje det går an å gjøre noe der?"
"Ja, jeg har masse bokideer..."
"Jeg mente ikke den store romanen, noldus, jeg mente ordentlige greier. Bøker og artikler som faktisk handler om ordentlige ting."
"Brukssnobb."
"Åndssnobb."
"Folkens, seriøst... journalistikk og sånn?"
"Journalistyrket var sikkert vært fint en gang i tida, men hvis vi ikke finner en avis eller et blad med etiske standarder og grundighet nok til at vi gidder å lese den jevnlig tror jeg ikke at vi finner noen å skrive for. Sånn i tillegg til at vi er et over snittet sært menneske med ditto interesseområder."
"Det finnes da frilansere."
"Som konkurrerer med alle journalistene som fikk sparken under finanskrisa?"
"Også må en skrive streit bokmål, æsj."
"Og det tror du vi slipper unna på universitetet? Alt anna enn konservativt bokmål er å erklære oss idiot for de fleste som skal bedømme, det er bare sånn verden er. Ikke bare på universitetet, forresten."
"Men vi trenger ikke universitetet! Hva med å bli en sånn som hjelper folk med å kaste ting de ikke trenger og skape orden på ting?"
"Da tror jeg vi må jobbe litt med ydmykhet og grenser først."
"Vi kan da lære ydmykhet! Vi kan lære det så fort at alle blir skikkelig, skikkelig imponerte!"
"Ja, nettopp, ja. Jeg ser ei ørlita utfordring der."

Og så videre. Og så videre. Og så videre.

Og enda har jeg ikke vært inne på den store diskusjonen om hvorvidt jeg egentlig er smart, hvorvidt jeg egentlig kan skrive og et par andre som virkelig ikke går noe sted. Eller de som handler litt mer om hvordan disse valgene påvirker livet framover.

Jeg veit at de fleste andre har vært gjennom det samme, og noen flere ganger, men likevel er jeg aleine i labyrinten. Sjøl om alle delene av meg som vil noe må høres, er det jeg som må finne ut hva jeg vil prioritere. Heldigvis er det ingen hastesak.

Løgn og ikke-løgn - og kanskje ærlighet

2009-10-13T11:30:00.003+02:00

I går løy jeg for en togkonduktør. Det føltes så nødvendig. Jeg var så redd for å ikke få bli med toget. Jeg hadde jo betalt billetten. De fant jo navnet mitt og plassen min og alt gikk bra. Jeg hadde rett til å være med på det toget.

Jeg hadde masse unnskyldninger, men det forandra ikke det faktum at jeg hadde jugi, og at det føltes skikkelig dårlig. Jeg brukte store deler av togturen på å forklare meg sjøl at det neppe hadde vært så nødvendig som det føltes i situasjonen. Men først sendte jeg en sms og innrømma det hele for noen.

Det var nemlig sånn jeg slutta å juge for noen år sida: Ved å alltid fortelle det med en gang jeg oppdaga en usannhet. Helst til den det gjaldt. Helst i neste setning. "Faktisk så var det ikke sånn som jeg sa det nå, jeg prøvde å forenkle, det som egentlig skjedde var..." eller "Nå prøver jeg visst å slippe unna her, greia er den at..."

Det var effektivt, for det er skrekkelig kleint å innrømme en løgn. Særlig en puslete og uviktig en. Og det var dem jeg dreiv med. Konsekvensene var aldri så store som jeg trodde da jeg var redd for det. Stadig tidligere fikk jeg tatt dem, til slutt før de kom, til de var stort sett utrydda.

Jeg tror ikke at jeg jugde mer enn andre gjorde, sjøl om det naturlig nok er vanskelig å finne ut sikkert. Nei, jeg tror det er vanlig å juge, og særlig i det små. Noen ganger for seg sjøl, noen ganger for andre, og begge deler var viktig for meg å ta.

For det åpna seg et fredelig sted i meg. Det var rett og slett noe som føltes godt. Vel, helt til jeg ødela det hele ved å gjøre en stolthets- og dydighetsgreie ut av å ikke juge. Det føltes også godt, men pent sagt ikke på en sunn måte. Det måtte dø, ved å innrømme det også. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har fått til det enda.

Også er det helsa, alltid helsa. De der løgnene jeg virkelig mener, de som egentlig er for meg sjøl men som likevel noen ganger går ut over andre. "Ja, jeg kan gjøre det." "Ja, jeg får det til." "Nei, det går bra." De er lette å falle tilbake i når jeg ikke er sikker på hvor grensene går. Den myra jobba jeg meg opp fra i vinter, og det var noen ganger vanskelig å få folk rundt meg til å akseptere forskjellige varianter av "jeg veit ikke" som det eneste ærlige og ansvarlige svaret jeg kunne gi, særlig siden et jeg veit ikke vanligvis fungerer nettopp ansvarsfraskrivende.

Der den gode følelsen er god er den kjipe følelsen i går ved å ha jugi igjen tilsvarende forferdelig. Og det minner meg om ting jeg veit utmerket godt men ikke liker å tenke på. Som at ærlighet er mer enn å avstå fra å juge. Som at det ikke nytter å klappe seg sjøl på skulderen og si, herlig, godt gjort, du er rein og ferdig. Jobben fortsetter, klart den gjør. Den fortsetter hele livet.

Men den minna meg også på hvor fredelig det føles å fortelle sannheten. Sannheten trenger ikke frykte å bli avslørt. Sannheten vil fram, og når den er framme gir den deg fred. Sjøl om det alltid er flere sannheter som også vil fram, vil fortelles. Jeg får aldri fred, men det er fred i sannheten.

Dilemma

2009-09-20T10:58:00.002+02:00

Jeg og vesla mi snakker om pupper som lager mjølk. Jeg trodde hun visste alt som var å vite om alt som hadde med barn i magen å gjøre, men her har hun tydeligvis glemt noe.

- Men, lager alle pupper melk?
- Nei, bare når en får barn.
- Lager kroppen melk da?
- Ja, når ungen snart skal ut begynner kroppen å lage mjølk.
- Men - det er jo kua som lager melk!
- Menneskene lager mjølk til menneskebabyene og kua lager mjølk til kalven...
- Og kua deler melka med oss!

Oida.

Jeg har seriøse skrupler når det gjelder løgn, og jeg og faren til vesla mi avtalte dessuten at vi ikke skulle juge for ungen vår. Likevel kjenner jeg litt på fristelsen. Det ville vært så lett å bare beskytte henne mot virkeligheten, bare si "ja" til den begeistra tonen. Jeg svelger hardt og gir ungen min det jeg så gjerne vil ha av andre: Sannheten.

- Ikke helt. For å få mjølka tar vi mennesker og slakter kalven...
- Hva er å slakte?
- Det er å drepe for å lage mat av.
- Å. Stakkars kalven.

Øynene hennes blir fulle av tårer. Og stakkars kua, tenker jeg, dersom reproduksjonsdriften hos kuer likner noe som helst på oss mennesker sin. Men jeg har ikke noe behov for å si det høyt. Fakta holder i massevis. Og det er mjølk i kjøleskapet.

Miljøtap og etterpåklokskap

2009-09-15T10:18:00.004+02:00

Kall meg sløv, men jeg hadde nesten sovna i går da jeg innså det påfallende med valgresultatet: Alle miljøpartiene gjorde dårlige valg, trass i at miljø har vært godt og grundig på dagsorden denne valgkampen. Bortsett fra Miljøpartiet de Grønne, som taper på å være små, har alle det samme problemet: Troverdighetsmangel.

Ikke den mangelen på troverdighet som betyr at folk tror at når Venstre, SV og KrF snakker miljø er det tomme løfter som snart vil bli glemt, men en troverdighetsmangel som handler om at de alle har en politikk som blei dempa av at planen var å trekke store, ikke så miljøvennlige partier i en mer miljøvennlig retning - og det er bedre enn ikke noe, men de fleste stemmer ikke på bedre enn ikke noe, sjøl når det er det beste de har.

Jeg sier ikke at noen av dem har mangla verken miljøvisjoner eller andre visjoner. Men når de visjonene må nyanseres allerede før valget og krangelen handler om hvem som har slemmest storebror å regjere med, så er det i grunnen ikke så merkelig at det gikk som det gikk: Folk tenkte de like gjerne kunne stemme på storebror Høyre/AP, for politikk er tross alt mer enn miljø, og det var regjeringskamp, var det ikke? Så miljøet blei nedprioritert, for sikkerhets skyld - noe som neppe var nødvendig, men taktisk stemmegivning er jo sjelden så taktisk som folk tror.

Både høresida og venstresida kunne styrka miljøpartiene sine - men gjorde det ikke. Jeg så ikke den komme. Joda, jeg visste at det kunne gå sånn med SV, men jeg trodde at minst et av miljøpartiene kom til å gjøre det godt, usikkerhetsmomentet var bare hvilket, eller hvilke. Trodde jeg. Det er lett å være etterpåklok.

Magi og brillepuss

2009-09-12T15:59:00.001+02:00

Jeg vil se klart. Jeg vil se klart. Jeg gjør det jeg kan for å se klart.

Jeg hadde et nyttårsløfte. Det var å alltid pusse brillene mine når jeg tenkte at det kunne trengs. Ikke vurdere om de var møkkete nok, bare gjøre det.

Jeg har ikke holdt det, ikke helt. Men det å ha det som et mål har vært nyttig likevel, for jeg har virkelig hatt mye reinere briller i år enn i fjor.

Det er praktisk med reine brilleglass, det er klart. Jeg får mindre hueverk, jeg leser raskere, jeg blir til og med i bedre humør av å ha reine briller.

Men det er en grunn til: Å snakke om synet når vi mener tanken er en klisjé. Så godt innarbeida i kulturen vår at knapt noen har reagert når Rødt har sagt i skoledebattene at "selv blinde og døve forstår" at klimakrisa er reell. Det å mangle syn eller hørsel gjør jo ikke folk dumme, det tror nok ikke Rødt heller, sjøl om mange virkelig behandler folk som mangler en sans som om de er dumme.

Det gjør ikke metaforen verdiløs om en bruker den bevisst. Det å se klart er assosiert med det å tenke klart. Og da snakker jeg ikke om å ha god konsentrasjon, men å ikke ha masse komplekser, antakelser, fordommer eller vondt som står i veien for å se ting som de er. Se, der brukte jeg den igjen. Og igjen.

En god, gammel definisjon på magi er "å endre bevissthet ved hjelp av Vilje". Så når jeg vasker brillene mine tenker jeg orda jeg begynte denne bloggposten med: Jeg vil se klart. Jeg vil se klart. Jeg gjør det jeg kan for å se klart. Brillene er metafor og verktøy på samme tid. Det samme kan en si om effekten.

Denne handlinga minner meg på mine sanne prioriteringer. Den blir en ankring i hverdagen min. Også liker jeg å ta klisjeer tilbake.

16,9%, det er mye det! Valgkamp i sosiale medier

2009-09-11T09:36:00.004+02:00

Velgerne blåser i sosiale medier, skriver VG. Den konklusjonen har de trukket på grunnlag av at 83,1 ikke følger valgkampen på twitter eller facebook. Jeg er mer overraska over at så mange som 16,9 da faktisk på en eller annen måte gjør nettopp det.

Det er ikke fordi jeg tror sosiale medier er uviktige, men fordi politisk bruk av sosiale medier handler mye om å treffe folk der de er. Er folk på twitter, vær på twitter. Er folk på facebook, vær på facebook. Twitter og facebook er sosiale mediers storbyer, klart masse politikere vil stå på stand der!

Sånn sett blir det å skrive at velgere blåser i sosiale medier omtrent som å si at et politisk arrangement i Drammen, med sine 61 405 innbyggere, blir blåst i dersom det dukker opp bare 10 377 mennesker. For det er det talla tilsvarer - og hadde de skilt mellom hvem som allerede brukte sosiale medier (eller bodde i Drammen) ville de vært enda høyere.

Ingen avis ville funnet på å skrive noe så dumt som i eksempelet over fordi det faller på sin egen urimelighet. Men når det handler om sosiale medier går det altså an å skrive sånt - fordi vi er midt i en heller langtekkelig diskusjon om hvorvidt sosiale medier er viktig, nyttig eller bare teit.

At politikerne har funnet en kanal for nå velgere direkte som i en eller annen grad følges av 16,9 prosent er rett og slett stort. Noen er som bambi på isen, men masse politikere gjør en knallgod jobb med å være tilgjengelig for spørsmål, diskusjon og utskjellinger - akkurat som når de står på stand. Og jeg skal love deg at de gjør det også.

Og til slutt, en ørliten bonus: En av Buskerud SV sine knallsøte valgkampvideoer. Fordi jeg tross alt driver valgkamp jeg også. Det er mer der det kommer fra.

Interessepolitikk og pensjon - en valgpost

2009-09-10T15:20:00.003+02:00

Penger er fortsatt litt tabu når vi blir for spesifikke. Privatøkonomi er ubehagelig å snakke om. Men jeg har tenkt å gjøre det likevel, for det jeg skal fortelle om duger ikke uten eksempler. Jeg ville skrivi om dette uansett, men grunnen til at jeg skriver det akkurat nå er at jeg håper å vise at den rødgrønne regjeringa har gjort mer enn det som blir gode overskrifter. SV har stått på for mine interesser også, mens jeg tenkte på andre ting.

Jeg har nemlig oppdaga noe under denne regjeringsperioden. Privatøkonomien min har gått fra trang til helt grei, i små og store hopp. Konstant bekymring har forandra seg til muligheter for å dekke det jeg trenger av medisinsk utstyr, mat, boutgifter osv og likevel prioritere litt til akkurat hva jeg vil. Særlig deilig er det å slippe å ha medisinske grunnleggende behov som salderingspost.

Jeg er midlertidig avhengig av en uførepensjon. Størrelsen på den har endra seg drastisk. I begynnelsen av denne regjeringsperioden fikk jeg rundt ni tusen utbetalt i måneden. Nå får jeg omtrent tretten tusen.

Det er to faktorer som styrer dette: Grunnbeløpet og opptjente pensjonspoeng. Grunnbeløpet har blitt kraftig heva, etter å ha hengt etter lønnsutviklinga alt for lenge. Mange ytelser baserer seg på grunnbeløpet, så en heving angår mange mennesker. Når minstepensjonen fra 1. mai kommer til å gå opp til 2G har det for eksempel mye å si hvor stort grunnbeløpet er, sjøl om det også er en seier i seg sjøl.

Også var det pensjonspoenga. Jeg har ikke tjent opp noen pensjonspoeng, jeg. Men fordi en ikke bare kan bestemme seg for å tjene opp pensjonspoeng først og bli sjuk seinere finnes det en ordning som heter ung ufør, og det betyr at folk som er uføre på grunn av noe som har oppstått før fylte 26 blir kompensert for det. De satsene har også gått opp.

Jeg trenger ikke mye penger. Jeg er flink til å sjonglere penger, bare jeg har noe disponibelt å sjonglere. Det har jeg.

Og på mandag skal jeg kjøpe leilighet. Det betyr lavere boutgifter. Det er dyrt å være fattig, og jeg er ikke fattig. Jeg har det jeg trenger.

Religion og makt

2009-09-04T18:43:00.004+02:00

I Dagbladet sto det i dag en høyst lesbar kronikk om at en del konservativt kristne definerer sex etter behov, og ikke særlig konsekvent heller. Det er det siste som er mest problematisk.

Jeg ropte ut min sorg og fortvilelse over twitter. Det vil si, jeg ba om at de andre kristenkonservative forklarte sine trosfeller at verden ikke funker sånn. For oss andre har jeg sant å si mista litt trua på at de kommer til å høre på.

Og hvem beit, om ikke Eva Høili, KrFs førstekandidat i Buskerud, som etterlyste at det glade budskapet i kristendommen blei formidla i stedet?

Jeg er hjertens enig i at et fokus på det positive (må ikke forveksles med et mer positivt fokus) hadde vært å ønske seg. Men gjør det at vi ikke trenger å prate om resten? Jeg tror ikke det.

For sjøl om det ikke er vår skyld at makt og religion har vært sammenfiltra så lenge, så lever vi fortsatt med ettervirkningene. Når det meste av skylda ligger hos folk som har vært døde i århundrer er det ikke nyttig å be om at de som har skylda ordner opp. Det betyr at resten av oss må ta ansvar og gjøre noe - vi som er i situasjonen her og nå.

Og situasjonen er at religion og makt fortsatt er sammenblanda, og sjøl mange av de som tjener på det taper på det samtidig. De som har makt gjennom religion får nemlig mye pepper for det. Jeg tviler på om det egentlig er verdt så mye med den makta lenger, kanskje hovedgrunnen til å holde på den er at de er redde for at noen andre skal få den i stedet. Men det sier jeg kanskje fordi maktforståelsen min har noen blindpunkter.

Uansett er det mange som vil forsøke å skille religion og makt igjen. Vi er ikke enige i hvordan det skal gjøres, men det er nok nødvendig at en del tid og krefter må brukes på å påpeke at her er det ting som ikke stemmer. Og det er en av tinga som blir gjort i denne kronikken. Det andre er å påpeke en effekt av heterofilt privilegie, noe som får sin egen bloggpost seinere.

Kristenkonservative er en minoritet i en større maktmajoritet. Det betyr at de både har makt og blir offer for den parallelt. Det er ingen god situasjon å være i, og jeg håper de slipper ut av den snart. Sjøl om det krever fokus på mer enn bare det positive.

Men vi skal snakke om det positive i våre respektive religioner. Vi vil ha det fram, men ingen kommer til å gjøre det for oss. Om vi skal vise folk hvorfor vi tror, om vi skal vise folk skjønnheten i det vi tror på, så må vi nok rett og slett fortelle historiene våre sjøl.

Zen og kunsten å kjøre rullestol

2009-09-04T10:42:00.001+02:00

Eller, 10 Ting En Lærer Av Å Være Fersk Rullestolbruker, På Godt Og Vondt.

Denne bloggposten er for det meste skrivi i vinter. Jeg kom på den igjen da jeg fant synliggjøringsbloggen The Deal with Disability. Ting har forandra seg litt siden jeg skreiv den. Nå kan jeg gå mer rundt for egen maskin, og rullestolen er unntaket heller enn regelen. Flaks for meg, for store deler av dette samfunnet har ikke helt skjønt at det går an å rett og slett behandle rullestolbrukere som folk på hjul.

1. Ingen tuter på rullestolbrukere uansett hvor mye vi bryter trafikkreglene. Og det gjør vi stadig vekk, i hvert fall jeg - se punkt 3. Er det fordi de skjønner at det er hindringer her og der eller fordi de er redde for furtne cappiser? Jeg håper på det første.

2. Mannlige ekspeditører flørter ikke med meg lenger. Jeg la ikke merke til at de gjorde det en gang, jeg, før det plutselig ikke var der lenger. Men ekspeditører av begge kjønn er fortsatt hyggelige.

3. Det er mange høye kanter på vei opp fra fotgjengeroverganger til fortau, og mange dårlige fortau. Det betyr at jeg må kjøre mange rare steder for å komme meg fram, som i veibanen og i sykkelfeltet. Det er litt ugreit, siden jeg jo fortsatt er en fotgjenger i trafikken.

4. Folk er stort sett veldig hyggelige og hjelpsomme når noe går skeis. Om jeg kjører meg fast eller sliter med en dør spretter det stort sett noen fram og spør om jeg trenger noe hjelp. Noen ganger blir folk kanskje litt vel geskjeftige og venter ikke på et ja eller nei, men alt i alt er jeg glad for at det er så lett å få hjelp der det trengs. Jeg gleder meg til det ikke trengs så mye.

5. Alt det som allerede er rart blir liksom litt rarere i rullestol. Folk ser enda rarere på meg om jeg oppfører meg som i en musikal når jeg er i rullestol enn de gjør ellers. Kanskje fordi jeg i stedet for å danse syngende nedover brede trappetrinn blir halvt løfta, halvt dytta inn på 7eleven youngstorget, gjør en liten stolpiruett og bryter ut i "i get by with a little help from my friends" med koring og det hele.

6. Jeg veit omtrent hvordan jeg skal forsvare meg i rullestol, jeg er antakeligvis mye tryggere i den enn uten om det først skulle komme til en situasjon der jeg trenger å forsvare meg, men det forebyggende er vanskelig. Det der med sjølsikkert ganglag og sånt. Jeg har et mye mindre synlig kroppsspråk, og deler av Oslo by Night er ikke stedet å være aleine om en ser supersårbar ut.

7. Folk jeg kjenner bare litt blir ofte veldig forskrekka når de ser meg i rullestol og lurer på hva som har skjedd. Jeg tror de ser for seg en ulykke eller noe sånt, når det bare er musklene mine som har blitt bitelitegranne dårligere, og jeg som har fått et verktøy for å komme meg ut på noen dager der jeg før ikke kunne det. Der forsvinner alle illusjonene mine om at jeg har vært flink til å kommunisere hva jeg har problemer med og behov for når jeg ikke har brukt rullestol!

8. Brostein ser hyggelig ut, men er døden for en søt, liten rullestol som min, som var to måneder på reparasjon grunna nettopp brostein. Og de er ikke det eneste som gjør Bragernes Torg vanskelig å krysse. En stripe flat stein til kryssing for rullestolbrukere og barnevogner hadde gjort seg.

9. Mange folk jeg er på hils med til vanlig slutter å kjenne meg igjen i rullestol. Jeg tror rullestolen rett og slett blir mer iøyefallende enn ansiktet mitt.

10. Alt blir en vane. Absolutt alt. Bortsett fra hvor deilig det er å komme til steder som er universelt utforma, som Drammensbiblioteket.

Det er mer, så klart. Regnrenner, folk som gir vekslepengene til assistenten min når jeg handler, hvor deilig det er å endelig ha et verktøy å gjøre piruetter med, følelsen av å være VIP og usynlig på en gang, kunsten å kjøre buss... Og jeg kunne sikkert laga ti punkter bare om snømåking, men det trengs ikke, jeg tror alle skjønner poenget nå. Jeg er like mye Maren, jeg har bare gjort cyborg av meg. Menneske og maskin. Menneske på hjul.

Debatt i Drammen Pensjonistforening - best of (og verst)

2009-08-27T15:15:00.013+02:00

Jeg har vært debattilskuer igjen. Det var jeg ikke aleine om, debatten i regi av Drammen Pensjonistforening dro godt og vel hundre mennesker. Pressa hadde ikke prioritert å ta turen, men det hadde partiene - samtlige inviterte sendte debattanter, og alle bortsett fra Høyre og Venstre hadde sendt noen av de øverste på lista.

Det var satt av tid til lange, grundige introduksjoner - lange nok til at det tok halve debatten. Resultatet blei en debatt så sivilisert at den knapt kan kalles debatt. Ingen avbrytelser, ikke noe munnhuggeri, ingen snakking i munnen på hverandre. Men der to eller tre partier er samla i stortingsvalgets navn var det så klart både mye klokt og mye dumt fra alle kanter.

Her er det beste og verste fra hvert parti. Det skal nevnes at det var nok å velge i og at om det var noen andre som skreiv denne lista ville de kanskje plukka fram helt andre ting.

Venstre, representert av Tom Hedalen

Verste: "Venstre mener at kvantitet og kvalitet på tilbudet i størst mulig grad må være opp til hver enkelt kommune." Snakker om prioriteringer!

Beste: Debattanten var ryddig og tydelig, men jeg kommer ikke på noe spesielt sitatverdig. Jeg har sendt ham en epost i håp om at han sjøl har en mening om saken.

SV, representert av andrekandidat Lena Reitan.

Verste: Snakka om SFO uten å nevne at det står for skolefritidsordninga. Etter uttrykkene i salen å dømme var det 20 bortkasta sekunder.

Beste: "Rett til heltid vil gi mange flere årsverk i eldreomsorgen." Det hadde ikke jeg tenkt på - at eldrepolitikken henger sammen med resten av politikken visste jeg jo, men noen ganger er det godt med konkrete påminnelser om hvordan.

AP, representert av andrekandidat Lise Christoffersen.

Verste: "Verdighetsgarantien skal fylles med innhold!" Hva er vitsen med å gå til valg på en verdighetsgaranti som enda ikke er fylt med innhold? Og er det virkelig sånn det er, eller var det bare klønete formulert?

Beste: På spørsmål fra salen om hvorfor AP hadde vært med på at "ekteskapsloven var blitt brutt" ved å innføre kjønnsnøytral ekteskapslov ga hun et grundig svar på hvorfor hun var stolt og glad over å ha vært med på å innføre den nye ekteskapsloven. Og jeg som et øyeblikk var redd hun hadde tenkt å gjøre det til en ikke-sak eller bare erklære seg uenig.

KRF, representert av førstekandidat Eva Høili.

Verste: "Verdighetsgarantien skal fylles med innhold!" Som om det ikke var ille nok at AP sa det blei det altså gjentatt.

Beste: "Vi kan ikke vedta livskvalitet i hverdagen, men vi kan legge til rette for det." Det lukter litt sentrallagd slagord, men jeg likte det så godt at det må med likevel.

SP, representert av tredjekandidat Ole Johnny Stavn.

Verste: "Så enkelt kan det være!" etter å ha snakket om frivillighet som løsninga på mangelen på bemanning i eldreomsorgen.

Beste: "Forebygging er bedre enn reparasjon", generelt om helse.

Høyre, representert av Sigrid Marie Thielemann.

Verste: "Høyre bryr seg om deg, ikke med deg."

Beste: "De eldre er gamle nok til det" (å bestemme sjøl). Jeg tror både beste og verste her kjedelig nok var sentralt formulerte slagord.

FrP, representert ved førstekandidat Ulf Erik Knudtsen.

Verste: Han nevnte et stort tall om totalt antall folk i kø for undersøkelser og behandling. Det tallet sier oss lite om det reelle problemet, all den tid det ikke er ventetid som er problemet, men lang ventetid, og jeg tenkte at om situasjonen hadde vært så ille i virkeligheten hadde han vel brukt tall på det, ikke på noe helt annet.

Beste: "Nå kan jo ikke dere som pensjonister streike..." Supert poeng. Antakeligvis sentralt formulert, men ikke mindre gyldig av den grunn.

Ellers var debatten prega av i overkant mye enighet. Pensjonene var for lave, det trengs flere hender i eldreomsorgen, tannhelsereform trengs, samhandlingsreformen er lur nok til at nesten alle forsøker å ta æren for å ha kommet på det først. Enighet kan være lovende for at ting faktisk blir gjennomført, men i mange av sakene var det mye snakk om hva og lite om hvordan. Gjennomføring er jo avhengig av at nok politikere er enig i hvordan også.

Jeg visste jo at pensjonistorganisasjonene er viktige interessepolitiske verksted. Men i går skjønte jeg det, og det er noe litt annet.

Religiøse hverdager

2009-08-25T10:54:00.007+02:00

Praksis, praksis, praksis. Noe mer enn teorien. En rutine som ramme for det religiøse arbeidet. Jeg holdt på med det før også, men de siste par åra har det vokst seg sterkere i meg.

Hva og hvor mye jeg faktisk gjør varierer. Som regel skjer det om morran, før kaffe og mat slipper inn i kroppen.

Det faste innslaget er å trekke en rune fra runeposen min. Runeposen er et praktverktøy, for hver rune har en betydning som gjenspeiler viktige deler av livet. Ting det kan være godt å bli minna på. Om jeg ikke dreiv med religion, ville jeg kanskje ha gjort det på en annen måte. Skrivi noe som minna meg på mine egne sanne prioriteringer på en lapp. Jeg tror de fleste spådomsverktøy er lagt opp til å kunne fungere på denne måten - bevissthetsendrende, påminnende.

Så gjør jeg noe som handler om pust.

Og en handling som handler om de prioriteringene jeg har.

Søndagene gjør jeg litt mer. Ting jeg ofte ikke har tid til på hverdagene.

Tidligere har jeg brukt tid på kroppsbevissthet, å ikke sensurere følelsene mine, å bygge en rutine for praksis, drammenselva, tomatplanter, prioriteringer, og å gi ord til det jeg tror, å forholde meg til mitt nye hjemsted.

Men praksis er ikke bare praksis. Jeg praktiserer religionen min når jeg bærer med meg det jeg har gjort om morran gjennom dagen, når det henger i meg som et ekko, når jeg gjør ting for å ta vare på kroppen min (som er en under snittet sart mekanisme), når jeg kjenner at jeg henger sammen med resten av verden, når jeg velger hvordan jeg skal forholde meg til andre mennesker, når jeg kjenner etter hva jeg virkelig vil.

Jeg tror, men praksis er pedalkrafta som får meg framover.

Takk til Heidi som stilte et viktig spørsmål i kommentarfeltet mitt. Jeg tar gjerne imot flere.

Å holde religion når andre faller fra

2009-08-24T15:00:00.004+02:00

Jeg er paganist, nærmere bestemt er jeg heks. Nei, det betyr ikke det samme som satanist. Nei, det betyr ikke det samme som Wicca heller. Nei, jeg skal ikke bruke mer plass på hva det ikke er. Kortversjonen er at jeg er religiøs tvers gjennom, og at jeg føler meg heldig som får være det.

Det føles noen ganger merkelig å ha en religion som så mange har vært borti og så forlatt, en del i hemmelighet, noen for å være trendy eller fordi det virka spennende. Jeg har nettopp begynt å forstå hvorfor de har forkasta den. Det er sikkert like mange grunner til det som det er folk, men her er noen av dem som ser ut til å gå igjen.

- Jeg skjønte at det ikke var som i Harry Potter likevel. Godt de fant ut av det, og beklager om jeg var en av dem som ga prosessen fortgang på en unødvendig brutal måte. Det skal nevnes at mange av disse folka også blir, at de oppdager at det er annerledes enn de forestilte seg, men på en god måte.

- Jeg skjønte at det er lurere å handle i den virkelige verden enn å dille rundt med magi. Det er riktig og viktig kunnskap, og ingen kan forvente noen effekt av å gjøre magi for å finne husvære og så ikke gå på visninger. Men det trenger ikke være noen motsetning mellom bønn, ritualer eller å på andre måter hente styrke i religion og det å handle i den virkelige verden.

- Jeg tror bare ikke lenger. Fair nok, og for noen fører det til mer trivsel og hipp hurra. For andre handler det kanskje om et behov for at troen skulle krones med beviser, og det å ikke tro lenger blir et slags nederlag.

- Det ga meg ingenting lenger. En tro uten praksis gir ofte ikke nok av det vi vil ha ut av det å tro. Jeg har sjøl hatt lange faser uten praksis der jeg har følt meg rastløs og lengtende, men når praksis er på plass, sjøl når det er frustrerende, så kjenner jeg at jeg arbeider mot noe godt.

I dag skal jeg holde på disse spørsmåla: Hva slags forventninger har jeg til tro? Hva slags forventninger har jeg til praksis? Kan praksis mate tro, og kan tro mate praksis?

Slum? Getto? FJELL?

2009-08-17T13:48:00.002+02:00

Jeg hører stadig folk som omtaler Fjell som en slum eller en getto. Første gangen lurte jeg på om de som sa det i det hele tatt vært på Fjell. Nå lurer jeg mer på hva det er de har sett og hørt som får dem til å tenke at Fjell er en slum eller en getto. Hva mener de med slum? Hva mener de med getto? Neppe det sammme som resten av verden.

La meg begynne med å se hvor godt skoen passer. Først, ordet slum:

FN definerer i følge wikipedia en slum som «fattige, overbefolkede samfunn som mangler tilfredsstillende tilgang til trygt drikkevann og sanitet, offentlige tjenester, grunnleggende infrastruktur og kvalitetslosji»

Fattigdom. Det er nok en del relativ fattigdom på Fjell, men så vidt jeg veit har vi ikke absolutt fattigdom i det hele tatt i Drammen, og som samfunn/bydel tror jeg ikke det kan sies å være fattig.

Overbefolkning. Kanskje etter Toppenhaugs standarder, men neppe etter FNs.

Drikkevann og sanitet. Jepp, det finnes, også på Fjell.

Tilfredsstillende tilgang til offentlige tjenester. Å ja, da. Bare en busstur unna, akkurat som alle andre bydeler, bortsett fra Bragernes, da. I tillegg har Fjell egen biblioteksfilial.

Grunnleggende infrastruktur. Veier, busser til sentrum hvert tiende minutt på dagtid, elektrisitet, bredbånd, telefonlinjer. Det er matbutikk og post-i-butikk. Jeg tror nok vi ville hørt om det dersom Fjell hadde mangla noe grunnleggende infrastruktur.

Kvalitetslosji: Jeg veit ikke hva som er ment med kvalitet her, men siden blokkene er organisert i borettslag er det nødvendigvis en viss standard.

Så jeg tror vi trygt kan konkludere med at Fjell ikke er en slum. Men hva med en getto, kan Fjell kalles det?

Vel, ikke om en veit hva en getto (eller ghetto) er - en del av en by der medlemmer av en bestemt etnisk minoritet bor, mest kjent er nazistenes opprettelse av jødiske gettoer, men gettoer kan også oppstå ved økonomisk press, ikke tvang. Det interessante her er at en etnisk gruppe lever i en del av byen adskilt fra andre etniske grupper. Jeg tror ikke vi har noen sånn bydel i Drammen, men om vi har noen er det i hvert fall ikke Fjell.

Så ok, Fjell er ikke en slum, ei heller en getto. Men det er tydeligvis ting ved Fjell som gjør at folk liker å tenke på Fjell på den måten likevel.

Kan det være boligprisene? Den delen av Fjell som har blokkbebyggelse har Drammens billigste leiligheter. Men et eller annet sted må det jo være billigst, særlig hvis det et eller annet sted skal være dyrest, og at det finnes greie leiligheter å få kjøpt for dem som ikke har råd til eller lyst til å bo i enebolig tenker jeg på som en god ting, ikke en dårlig. Det er faktisk et virkemiddel mot forslumming når de som har relativt lite penger har et ok sted å bo.

Og dersom det at Fjell har Drammens laveste boligpriser i seg sjøl skulle gjøre det til en slum ville jo slummen være ubekjempelig - et eller annet sted vil det jo alltid være billigst.

Kan det være boligtypene? Det er mye blokkbebygggelse på Fjell. Men det er over 20 prosent av Drammens beboere som bor i blokk eller bygård, sier SSB. Det kan sikkert virke utenkelig å bo i blokk for en som aldri har prøvd, men jeg tror ikke vi kan si at blokkbebyggelse = slum (eller getto). Det har vært en villet politikk at det skal finnes (relativt) billige leiligheter i hele Drammen. På Fjell blei det mange, for der var det god plass.

Fjell har flest innvandrere. Er det der det ligger? Kan folk bli så redde når de ser like mange brunsjatteringer som rosasjatteringer på bussen (noen av dem riktignok på grunn av brunkrem) at de glemmer alt de har lært om både språk og menneskelig anstendighet? Eller tror de virkelig at "innvandrere" er en etnisk gruppe?

Mest interessant er FrPs Per Sandberg sin uttalelse om at det foregikk en gettoisering av Søndre Nordstrand og Groruddalen i Oslo samt Fjell. Gettoisering betyr at noen er i ferd med å (bevisst) skape en getto. Det har blitt gjort mange ganger og mange steder, men jeg klarer ikke helt å se hvem som skal ha noen interesse av å gjøre getto av Fjell (nei, ikke FrP heller), og ikke kom det klart fram hvem han mente at sto for forsøket heller (bystyret i Drammen? Den rødgrønne regjeringa?), eller hvilke tiltak som har blitt satt inn for å gjøre Fjell til en getto, annet enn kanskje FrPs egne forslag i retning av å gi innvandrere mindre penger enn oss andre.

Hvis jeg skulle gjøre Fjell til en getto/slum tror jeg første skritt hadde vært å kutte bussforbindelsen, og sette opp en bussfelle til sånn at alle som ville fra Fjell til Drammen sentrum måtte kjøre om Skoger. Det andre ville være å legge ned biblioteksfilialen, og så ville jeg funnet ut hvilken etnisk gruppe det skulle være en getto for, og kaste ut eller lokke ut alle andre. Og der går jeg tom for fine tiltak. Jammen bra at det ikke er jeg som vil lage getto/slum på Fjell, da, jeg ville gjort en elendig jobb.

Men hvis jeg ikke skulle lage en getto men bare skulle gjøre Fjell en ordentlig bjørnetjeneste, spille på frykten for det ukjente og i samme slengen få sekstitallets boligpolitikk til å virke som en Utelukkende Forferdelig Ting, da tror jeg at jeg hadde begynt med å kalle bydelen for en slum og en getto.

Ikke at jeg tror det er det Sandberg gjorde. Det er nok like sannsynlig at han tror på det han sier sjøl. Kanskje han ikke veit hva gettoisering betyr. Kanskje han ikke har vært på Fjell en gang og bare har hørt det omtalt av folk som ikke kan tenke seg noe mer ydmykende enn å bo i blokk. Eller kanskje han var her en sur kveld i februar og det akkurat hadde begynt å sludde.

Kanskje noen skulle invitere ham til å ta turen opp dit en dag på forsommeren og sitte under en hegg eller syrinbusk og se ungene spille fotball?

Vigrid i skoledebattene

2009-08-05T17:37:00.007+02:00

Buskerud SU varsla for noen måneder sida via Drammens Tidende at dersom Vigrid stiller i skoledebatt gjør ikke SU det. Nå har det blitt klart at Vigrid akter å stille i ni av skoledebattene, og Buskerud Unge Høyre har bestemt seg for å gjøre det samme. AUF er bestemte på at de ikke kommer til å boikotte.

Problemet er, kort oppsummert, dette:

Ved å ikke boikotte men møte dem i debatt får Vigrid en viss legitimitet.

Ved å boikotte og ikke møte dem i debatt får Vigrid mer taletid.

Ungdomspartiene har ingen gode alternativer, bare valget mellom et par halv-bra. Vigrid kan få det som de vil i begge fall: De får en god del av dagsordenmakta, for motdebattantene vil måtte bruke en del tid på deres saker. De vil bli snakket om, og enten vil de få sagt en god del av det de vil, eller så vil de antakeligvis få snakka mye i ettertid om hvordan de ikke fikk det. Uansett vinner de.

Jeg synes generelt det er en dårlig idé å invitere ett-saks-partier til skoledebattene. Så lenge skoledebattene er lagt opp sånn som de er i dag er skoledebatten helt feil forum for disse partiene. Det er den (relativt) enkle delen av det.

Den vanskelige delen er rasisme. Å stenge Vigrid ute av skoledebatten fordi vi tror de kan komme til å bryte rasismeparagrafen ville være smått absurd. Det går rett og slett ikke an, følgelig er det heller ikke gjort. Samtidig lager vi en gylden arena for en av deres favorittdiskusjoner, nemlig nettopp rasismeparagrafen.

Det holder heller ikke helt at de har en usympatisk og voldelig ideologi. Jeg tror hvert eneste parti i skoledebatten aksepterer voldsbruk i gitte situasjoner, og uenighet om hvilke situasjoner er å forvente i en politisk debatt, sjøl om visse meninger altså er ganske ekstreme.

Og i mellomtida snakker vi om hva som er den lure tingen å gjøre, som om det er noen. De eneste idiotene i denne saken er de som mener at dette er en enkel sak. Dette handler ikke om å finne den riktige løsninga. Dette handler om å velge mellom to halvbra løsninger. Det er kanskje vel så taktisk å bli sittende på gjerdet så lenge, men jeg har mer respekt for de tre ungdomspartiene som har gjort et valg, sjøl om de har forskjellig strategi som resultat.

Han der guden Jesus

2009-07-31T16:31:00.007+02:00

"Mamma, hva heter han der guden vi så bilde av igjen?"
"Jesus, mener du?"
"Ja, han. Jeg kjøpte kjede med bilde av han på, for han tror jeg på."
"Det er det ganske mange andre som gjør også. Men, eh, mange av dem som tror på ham tror at da kan man ikke tro på andre guder samtidig..."
"Det tror ikke jeg. Hvorfor tror de det, forresten?"
"Veit du, jenta mi, jeg aner ikke."

Og det er et problem. Jeg kan vite en del om disse tinga, men det er vanskelig å forstå. Monoteisme forvirrer meg, og jeg har til en viss grad vokst opp med konseptet. Det er bare så fjernt fra min måte å tro på at det er vanskelig å ta inn hva det egentlig innebærer for folk å være monoteist. Særlig ikke dem som tror på treenigheta samtidig.

Det er ikke bare-bare å spørre heller. Det er litt som allmektighetsprinsippet - det er grunnleggende nok til å være vanskelig å forklare, og til å være litt uhøflig å spørre om også.

Men det jeg veit er at veldig mange mennesker tar det med monoteisme veldig alvorlig. Nok til at de kan finne på å se på omtalen av Jesus, Gud eller hele treenigheta som "han der guden" som en heftig devaluering. Og sjøl om den devalueringa er noe som skjer i disse menneskenes definisjoner og ikke min eller veslas, er det likevel ikke bra å fornærme folk ved et uhell fordi en har for lite kunnskap.

Særlig ikke når en er fem-seks år. Da trenger en vel en slags advarsel, uten at det skremmer henne bort fra å bli kjent med en mindre hårsår Jesus. Og jeg har enda ikke klart å formulere en sånn advarsel på en måte som henger på greip for både meg, vesla, Jesus og monoteistene hans.

Valgkamp, resten av tida og en gammel sviske

2009-07-29T12:12:00.010+02:00

Klokka er sju. Det er sommer, men morran bryr seg ikke om det, så jeg har en tjukk genser på og en kopp kaffe gjemt bak en bunke løpesedler. Jeg sitter utafor Drammen stasjon, på et gelender for å spare krefter i beina, og jeg deler ut partipolitiske løpesedler. Det er den dagen vi tror og håper at felles ekteskapslov skal bli vedtatt, og vi vil vise at forandring er mulig og skjer, det er vår politikk som blir vedtatt i dag, og at det fortsatt er mer på todo-lista. Også for å møte mennesker, da.

Noen er oppgitt over oss, noen smiler, noen går lange veier utenom (jeg får seinere forklart at de tror vi er mormonere, noe som er dels oppklarende og dels forvirrende), noen stopper opp for å diskutere litt, om felles ekteskapslov eller om helt andre ting, enten fordi de er uenige, enige eller en god mix, eller kanskje bare fordi de har fem minutter å slå i hjel før toget kommer.

I samme situasjon under valgkampen smiler nesten ingen, men langt flere skuler. "Dere står her bare fordi det er valgkamp," sier de blikka, i hvert fall til meg. "Dere vil ha stemmene våre i dag, men vil dere lytte i morra? Hah! Politikk! Politikere!" Noen sier det også, både til oss og til de andre partia når de stikker nesa fram.

Og vi ser jo litt forskjellig på ting. Det er et formidabelt gap mellom folk som mener at politikk er verdt å drive med og folk som ikke mener det, en grunnleggende mangel på forståelse som åpner for all verdens misforståelser. Som at politisk makt alltid først og fremst handler om personlig makt, eller at alle som ikke er opptatt av politikk er litt dumme.

Det er sant at vi står der fordi det er valgkamp. Det er langt flere løpesedler som forlater kontoret i valgkamptider. Men det er ikke alltid valgkamp, og aldri bare det.

Det synes dårlig at det er det samme engasjementet som driver oss under valgkampen og ellers. Og jeg tror det er sant for partipolitisk aktive i alle partier sjøl om det hender jeg tenker at det ikke gjelder alle partipolitisk aktive.

Det synes dårlig, og aller dårligst synes det under valgkampen. Da ser det ut som om politikk bare handler om stemmer og påfølgende makt. Men i mitt hue der alt kan bli en musikal synger både partier og velgere den samme usikre sangen:

I'd like to know that your love
Is love I can be sure of
So tell me now, and I won't ask again
Will you still love me tomorrow?

Trygd betyr trygghet. Like, literally.

2009-07-24T21:15:00.008+02:00

Jeg lurer noen ganger på om jeg kommer til å få problemer etter hvert av å stadig bli sett på som et problem av en stor del av media og enkelte politikere. Så langt går det greit, jeg veit jeg har livets rett sjøl om det er ubehagelig å bidra i så liten skala som jeg gjør.

Jeg lurer noen ganger på om jeg kommer til å venne meg til å bli sett på som et problem. Hver gang jeg er i faresonen kommer jeg på at det er mange flere enn meg, og da blir jeg forbanna igjen. (Det er som det skal. Urettferdighet og privilegieblindhet er de eneste triggerene temperamentet mitt har funnet så langt i livet.)

Det at jeg er midlertidig ufør og får penger for det betyr ikke at det er noe som er galt med systemet. Det betyr at det er noe som er helt, helt riktig med systemet.

Og det samme med at jeg et snaut år fikk sosialhjelp fordi jeg var udiagnostisert i den perioden vi fant ut akkurat hvor sjuk jeg var. Det er disse kortvarige situasjonene det er til, blei jeg fortalt av omgivelsene. Men hva om det hadde vært fem år tidligere? Da hadde det tatt mye lengre tid å få en diagnose. For noen er det virkeligheten, og andre får aldri noen diagnose. Det pussigste var egentlig at det blei sagt fra departementet at satsene var så lave fordi det var jo ikke meningen at noen skulle ha disse tjenestene mer enn et par måneder. Hva de skulle få når de månedene var over sa hun ingenting om.

Men det stemmer likevel til en viss grad: Samfunnet er utstyrt med sikkerhetsnett, og de har ikke havna der ved et uhell.

For alternativet til min midlertidige uførhet er ikke en yrkesaktiv og veltilpassa Maren. Alternativene ser jeg stadig i internasjonale MEfora på nett. Mange overlever ved å...

- leve på familien sin som velkomne familiemedlemmer.
- leve på en familie som egentlig ikke har ressurser til å ta vare på dem.
- leve på en familie som egentlig ikke har lyst til å ta vare på dem.
- frivillig eller ufrivillig utnytte romantiske forhold.
- ha mange penger eller familie med ditto i utgangspunktet.
- prostituere seg.
- leve under mildt sagt kummerlige forhold.
- arbeide mer enn de burde for helsas skyld og dø yngre enn nødvendig.

Og mye mer. Og en kombinasjon av flere av disse. Og dette er bare de som har både penger og helse til å ha tilgang på internett.

Særlig det med prostitusjon slo meg hardt i huet første gang jeg leste om det. Jeg leste et innsideblad for radikale amerikanske prostituerte for å se om jeg kunne forstå noe jeg i utgangspunktet, vel, mildt sagt sliter med å forstå, og det fra veldig mange retninger. (Når spørsmålet er "hæ?" er svaret forbløffende ofte research. Sjøl om det blir flere spørsmål av det blir det ofte også bedre spørsmål.)

Det var mye å lære av. Jeg lærte også noe jeg ikke forventa av leserbrevspalten deres. I et av leserbreva sto det at hun som hadde skrivi det hadde ME og derfor var utrolig heldig som kunne prostituere seg, for noen andre alternativer hadde hun egentlig ikke.

Og der forsvant (heldigvis) all mulig avstand til temaet. Det kunne vært meg. Hvis jeg ikke bodde i Norge. Hvis jeg ikke hadde en familie som er både stor og fantastisk og som ville tatt vare på meg uansett. Men sterkere enn at det kunne vært meg er det at det er mange. Det er sikkert noen her i Norge også, men her er det relativt lite fattigdomsprostitusjon fordi det er relativt lite fattigdom.

Prostitusjon kan en mene mye om, men det at folk skal være nødt til å prostituere seg tror jeg de fleste vil være enige at vi som samfunn ikke vil. Det er derfor vi har sikkerhetsnett og kanskje kunne trengt noen til. Det er derfor det som regel holder å vise at inntekter - utgifter = for lite til mat for å få støtte på det som en gang het sosialen. Det er derfor det er så viktige at minstesatsene er akseptable, og det er derfor det er så viktig å se at kommunene gjør jobben de har blitt tildelt.

Kommunene må beregne om de er et dyrere sted å bo enn andre steder og tilpasse satsene etter det, ikke bare velge minstesatsene fordi det blir billigst. De må sørge for at barnetrygda ikke blir trukket fra som inntekt, at det går an å få dekka andre grunnleggende behov.

Vi trenger det der sikkerhetsnettet. Jeg hadde neppe endt opp verken som en av de som tar livet av seg eller de som ender opp i prostitusjon uansett, men noen andre gjør det. Og andre steder gjør ganske mange det. Det gjør meg forbanna, heldigvis. Jeg venner meg ikke til det, like lite som jeg venner meg til å bli omtalt som et problem.

"Bare" kjemi?

2009-06-10T14:06:00.004+02:00

Det er mange som sier at religion bare er en følelse, bare kjemi. At det er en følelse er jeg med på. Det er "bare" jeg har litt problemer med.

Det er som romantisk kjærlighet: Det er også "bare" en følelse. Noen mener at den fører til mer vondt enn godt, noe mener den fører til mer godt enn vondt, og hvor involvert en skal være, og hvor aktivt en skal gå ut og leite etter følelsen kan ingen andre enn en sjøl bestemme, sjøl om mange prøver.

Det er forresten en del som mener at magien i kjærligheten (og religionen) forsvinner når vi lærer mer om hva det kommer av. Dem om det. For meg gjør ikke muligheten for en vitenskapelig forklaring verken kjærligheten eller religion mindre magisk og fantastisk. Mysterier vil det alltid være nok av, så hvorfor skulle jeg søke mangel på kunnskap?

Så hva er poenget med å bagatellisere denne følelsen til et bare? Enten det er en følelse en ønsker å ha eller ikke ønsker å ha, enten en definerer den som religiøs eller ikke. Bare kjemi, eller nevrologi, eller hva det nå er. Hvor kommer dette bare fra?

Svenske humanisterna tester: Hvor abrahamsk er ditt verdensbilde?

2009-06-09T20:25:00.005+02:00

Jeg tenkte jeg skulle ta svenske humanisterna sin hvor-religiøs-er-du-test. Jeg innså allerede på første spørsmålet at jeg fikk problemer med å finne noe å svare på noen av spørsmåla, og da er det vel ikke noen vits i å ta testen, vel? Men jeg bestemte meg for at jeg lurte veldig på hva de andre spørsmåla var, og at dette burde blogges.

For å ikke bli sittende helt fast skal jeg alltid velge det nederste svaralternativet når jeg melder pass. Det vil tulle til resultatet, så klart, men resultatet er ikke det mest spennende her.

1.
a) Gud finns nog inte.
b) Gud finns nog.

Det var her jeg først blei sittende fast. For hvordan skal denne testen finne ut noe om meg uten å si noe om enten hva de mener med Gud eller hva de mener med finnes?

Ordet "Gud" gir meg assosiasjoner til entall og til noe helt konkret. For meg er det Guddommelige en følelse, og jeg har ingen tvil om at den følelsen finnes i meg, uavhengig av hvorfor den finnes og hvordan den oppleves av andre. Hvor rigid er testens definisjon av Gud?

Jeg tror at Gud etter den mer stive forståelsen kan sies å finnes fordi konseptet Gud er en del av vår kultur og dermed påvirker oss alle, enten vi forholder oss til det positivt, negativt eller ikke i det hele tatt. Men når vi sier at noe finnes mener vi som regel ikke at det eksisterer i kulturen vår på samme måte som Donald Duck gjør, så jeg tror ikke tolkninga av ordet finnes kan hjelpe meg med tolkninga av ordet Gud.

Jeg melder pass og trykker meg videre.

2. Praksis.
Et langt sett avkrysningsspørsmål som kort sagt ser ut til å være basert på at religion = abrahamsk religion. Jeg sleit med å svare på følgende:

Deltar i gudstjänst. Brukar läsa Bibeln, Koranen eller någon annan helig skrift. Väljer eller väljer bort maträtter av religiösa skäl. Ber och tror att Gud hör bön. Tror inte att Gud hör bön, även om jag ber ibland.

For hva kan kalles en gudstjeneste? Hva gjør et skrift hellig? Leserens intensjon? Forfatterens? Samfunnets enighet om at dette er et hellig skrift? Hva er en religiøs grunn når religion og verdensbilde er så sammenfiltra for meg, og jeg liker det sånn? Når religionen min gir meg nok en grunn til å gjøre noe jeg allerede gjorde? Hva er dette Gud som jeg skal tro eller ikke tro at hører bønn? Hva innebærer det egentlig å høre bønn?

Det at de prøver å finne ut noe om religiøs praksis er min tolkning, men det kan også se ut som om det først og fremst er den typen praksis som av en del følges på grunn av tradisjoner de er ute etter. Jeg svarte ikke på noe som egentlig angikk min praksis.

En annen sak jeg la merke til er at de spør om jeg vil at mine barn skal være døpte. Er det snakk om barnedåp? Jeg tror at dersom jeg hadde vært kristen, ville jeg håpa at barna mine ville valgt å bli døpt etter hvert, men ville definitivt ikke fått dem døpt som småbarn.

Hur påverkar religionen vad du tycker är rett och fel?

Dette var et skalaspørsmål som bare var passe vanskelig. Jeg svarte det som passa best, nemlig at jeg og andre mennesker sjøl kan lære å bedømme hva som er rett og galt, og la i mitt stille sinn til noe om at det kunne gjøres med eller uten en guddom på laget, og at det som oftest er hard jobbing om en tar det seriøst.

4. Dom og straff.
Jeg er ikke redd for å straffes for noe etter døden. Sjøl hvis det skulle være konsekvenser av valga mine (og det tror jeg nøyaktig ingenting om, det tar jeg som det kommer) tror jeg ikke på noen straffende guddom.

5. Etterlivet eller mangelen på det. Jeg kryssa av for at jeg tror på reinkarnasjon. Det er litt upresist. Jeg tror på fysisk reinkarnasjon, det er en av de vakreste delene av livet som jeg ser det. Jeg har så langt ikke møtt noen som ikke tror på det, men de fleste synes ikke det er stort og viktig på samme måte som det er for meg.

Haka er den at jeg tror ikke det er det de mener med det svaralternativet, jeg tror de snakker om sjelens udødelighet. Likevel, det var det nærmeste jeg kom et sannferdig svar.

6. Hvem ville jeg snakka med i en krise?

Her var det virkelig ingen gode alternativer og jeg måtte melde pass. Prest, imam, rabbi, annen religiøs leder, et ikke-religiøst medmenneske, en terapaut? Vær så snill. Kan jeg ringe en venn?

7. Religionskritikk.

Lett. Jeg er for religionskritikk, både fra innsida og utsida. Men jeg trenger ikke få lov til å si ting som at "min gudinne tar din gud i rumpa med en strap-on på tjuefem centimeter i diameter hver morra før hun drikker kaffen sin", altså.

8. Enkeltmenneskets rettigheter eller tradisjoner?

Dette blei vanskelig. Ikke fordi jeg ikke veit hva jeg mener, men fordi svara er så vage. De sier ikke noe om hvilke rettigheter det er snakk om, og ser ut til å anta at svaret burde være det samme uansett. Jeg faller som regel på at enkeltmenneskets rettigheter trumfer, men ikke alltid. Rettigheter betyr jo ikke rett til hva som helst, og det er tross alt snakk om kulturelle tradisjoner også her, ikke bare religiøse.

9. Religiøse skoler:

Spørsmålet var formulert på en måte som fikk det til å se ut som om eneste grunnen til å velge en religiøs skole var for å indoktrinere ungene sine. Sjarmerende. På samme måte så det ut som om det andre alternativet var frihet fra religiøs påvirkng. Hadde de enda tatt med livssyn også. Nei, her melder jeg glatt pass.

10. Spedbarn som medlem av trossamfunn:

Det synes jeg ikke gjør noe, men jeg skulle ønske de fikk melde seg ut (og inn) tidligere enn de kan i Norge i dag. Mange har sterke meninger om religion lenge før fylte femten.

11: Hvem har copyright på ekteskapet, Gud eller menneskene?

Menneskene bestemmer, soleklart. Forskjellige mennesker vil ha forskjellige tolkninger av det, inkludert religiøse tolkninger, men så lenge det er en juridisk institusjon må den behandles som en.

12. Skal voksne mennesker bestemme over egen seksualitet uten at samfunnet blander seg?

Ja, helt klart. Men jeg veit ikke helt hvordan en i praksis skal takle at det betyr muligheten til å slippe å bli utsatt for andres seksualitet også.

13. Likestilling.

Ja takk. Gjør det meg mindre religiøs på noe vis?

14. (Kvinners) rett til å bestemme over egen kropp.

Klart vi skal, og det er sprøtt at testen kan komme til å anse meg som mindre religiøs for at jeg mener det.

15. Hvem skal ha kontrollen?
a) Jag tror att vi måste låta Guds vilje styra våra liv.
b) Jag tror att vi människor själva måste ta ansvar för hur vi lever tillsammans. Vi skal utnyttja vårt förnuft och bör inte lita på att någon annan sköter saken, till exempel Gud.

Ok, folkens, jeg tror at integrert guddommelighet er et godt mål for meg som religiøst menneske. Da blir det å sette Gud og Sjøl opp mot hverandre litt unaturlig. Og når Gud bare er et eksempel kan den siste delen tolkes veldig bredt. Jeg er enig med den likevel, men jeg opplever ikke at disse to svaralternativene utelukker hverandre, sjøl om jeg ser at de kan gjøre det for mange.

Konklusjon: Jeg veit at jeg ikke er en representativ religiøs, men likevel: Mange av spørsmåla i testen ser ut til å ha som premiss at jo mer religiøst konservativ du er, jo mer religiøs er du. Det er en ganske ufin antakelse. Det denne testen måler er ikke først og fremst religiøsitet. Hvor abrahamsk er ditt verdensbilde ville vært et ærligere navn. Eller, om jeg skal la tvilen komme dem til gode, mer kunnskapsrikt.

Jeg skulle ønske at de hadde vært flinkere til å ikke kjøpe de konservativt religiøse sine definisjoner av religion. Denne gruppa religiøse har en interesse av å ha definisjonsmakt, og denne testen støtter opp om den definisjonsmakta.

Men det er også en del av definisjonsmakta å si at graden av religiøsitet er det samme som graden av ytterliggåendehet, at sånn er religiøse - ikke som oss andre. Dette er stygt når det kommer sammen med vrangoppfatninger som at trosopplæring er eneste grunnen til å sende unger på religiøse skoler. De velger å bruke tid, penger og krefter på å feilrepresentere andre folks tro når de kunne holdt seg til å opplyse om hva det vil si å være humanist. Det er nok av dem som er enige med trosgrunnlaget deres til at det kunne blitt en effektiv kampanje, helt uten lureri.

Jeg visste at jeg kom til å bli oppgitt og kranglete av å ta denne testen. Jeg veit at jeg ikke passer inn. Men jeg var ikke forberedt på å bli så forbanna på vegne av mer liberale folk som hører til de abrahamske religionene.

Religiøsitet og dedikasjon til religionen er ikke godt egna til å måles, men om vi skal måle det må vi ha bedre verktøy enn dette. Men så er det heller ikke sikkert at det er religiøsitet de svenske humanistene prøver å måle.

Jeg anbefaler også Arnfinn Pettersen sitt innlegg om testen.

Behandlet som en narkoman

2009-05-26T18:34:00.001+02:00

Enda en person har vært ute i media og sagt at det er "provoserende å bli behandlet som en narkoman". Denne gangen er det Maria Eliassen, men jeg har hørt det flere ganger enn jeg kan telle. Fra halvkjendiser som har røyka hasj via folk med litt slitne klær til sjuke og handicappede. Folk som har blitt kasta ut fra kjøpesentre, stasjoner og spisesteder, som regel på grunn av en genuin forveksling mellom sjukdom og rus. Det er provoserende å bli behandla som en narkoman, klart det er.

Men kan vi se litt lenger enn til nesetippen her? For når vi sier at vi ikke vil behandles som narkomane, sier vi samtidig at vi veit hvor uverdig narkomane behandles, at vi forventer at alle andre også veit det. Vi sier det fordi alle skjønner hva vi mener med det. Vi bekrefter at narkomane behandles sånn. Og det er med på å bygge opp under aksepten for at narkomane behandles så dårlig.

Da vesla mi var lita nok til å sitte i barnevogn var det ikke sjeldent at det kom bort narkomane som spurte forsiktig om de kunne hilse på ungen. Jeg liker at voksne hilser på barn, og de fleste føler ikke at det er noe de trenger å spørre foreldrene om. Ikke jeg heller, jeg veiver og vinker og snakker til unger på bussen til stadighet. Men det var to ting som gjorde denne situasjonen annerledes: Det første var hvor glad den voksne blei over å ha kontakt med et barn, vinke litt og lage tullefjes, det andre hvor stygt de andre rundt så på meg, narkisen eller begge deler.

For det er ikke sosialt akseptabelt å behandle narkomane som mennesker, og ikke for narkomane å oppføre seg på måter som er helt greie for resten av oss. Barn må beskyttes mot narkomane, både de som er rusa og de som ikke er det. Det handler ikke om barnets fysiske trygghet. Den gjengse heroinist er ikke særlig farlig. Alkohol og amfetamin kan gjøre folk ustabile, men da handler det om å se an stabiliteten til folk, ikke om de har rusproblemer. Og ustabile narkomane kommer neppe bort og spør halvsjenert om de kan hilse på barnet i vogna. Det er ikke problematisk å beskytte barn, men når barnet skal beskyttes sosialt, beskyttes mot å se at Sånne Folk finnes, da snakker vi problematisk. Og jeg tror det er det de stygge blikkene handler om.

Men det sikreste tegnet på hvor dårlig samfunnet behandler narkomane er hvor glade mange av de slitneste av dem blir når be blir behandla noe i nærheten av normalt. Når vi ikke røsker vekk ungene fordi vi tror at de får mareritt av å se narkomane smile til dem (de gjør ikke det), når vi er normalt høflige og hyggelige som vi er mot andre fremmede, alt det der. For de er vant til en helt annen virkelighet.

Kan vi slutte å si "hvordan våger de å behandle MEG sånn?" og begynne å si "jøss, er det sånn det er, tenk å oppleve dette hver dag"? Kan vi hjelpe samfunnet med å slutte å behandle folk som narkomane - inkludert de narkomane? Kan vi begynne å behandle folk noen lunde anstendig?

Anbefaler også Stians fantastiske oppfølgingspost Den unge mannen på benken.

I overkant mye hensyn?

2009-05-03T13:08:00.011+02:00

Dagbladet melder at KrF sitt landsmøte ikke får bruke parfyme under middagen. En kilde fra KrFU som enten hadde vett på å være anonym sjøl eller som sa noe så dumt at dagbladet tok avgjørelsen for ham eller henne sier at det virker som om noen har tatt i overkant mye hensyn.

I overkant mye hensyn. I overkant mye hensyn. I overkant mye hensyn?

Kjære anonyme KrFUer, hva var det du tenkte? At den som har bedt om at folk avstår fra parfyme har bedt om mer enn han eller hun hadde behov for for å få delta på festmiddagen? Eller at flertallets eventuelle forfengelighet må veie tyngre enn et par stakkars overfølsommes mulighet til å delta på festmiddagen?

Jeg har aldri sett noen med et handicap be om mer hjelp eller tilpasning enn det de trenger. Aldri. Ikke fra hjelpemiddelsentralen, ikke fra dem som fikser arrangementer de ønsker å delta på, ikke fra venner. Det skjer sikkert, men jeg tror ikke det er særlig vanlig. Derimot har jeg sett det motsatte flere ganger enn jeg kan telle, og gjort det sjøl også. Bedt om mindre enn det jeg trenger, for ikke å snakke om alle gangene jeg har latt være å delta framfor å la andre merke begrensningene mine. Det vanligste er å be om det minste en kan takle og bære resten av byrden sjøl. Og det må gå an å be om mer enn det også. I overkant mye hensyn?

Jeg tror vi har sånne meninger i alle ungdomspartier, kanskje de fleste ungdomsorganisasjoner - jeg har støtt på den slags ubetenksomhet i SU også, og fra det jeg hører fra andre partier virker det som om SU er av de flinkere ungdomspartiene. Men ungdomspartiene fungerer ofte som læringsarenaer. Litt av greia med læringsarenaer er nødvendigvis at ikke alle har lært alt enda.

Men holdningene jeg møter i SV både lokalt, på fylkesnivå og på sentrale arrangementer får meg jevnlig til å føle meg nyforelska i partiet mitt igjen. Konsentrasjonsproblemer, sier du? Du veit du kan få ekstra taletid om du trenger det? Ikke det, nei vel. Ja, selvfølgelig kan du sitte ytterst på rekka i dag. Ja, klart jeg kan sørge for at du kommer deg fram i rullestol. Ja, klart vi skal si fra i god tid hvis du må ta med noe sjøl. Ja, klart du kan se an hva du kommer til å bidra med i år, fint du sier fra. Ja, klart vi kan love å velge ny vara mellom årsmøtene om noe skulle skje med varaen din.

Men det viktigste er kanskje at det holder å forklare at et behov er der, jeg trenger ikke gå rundt og drive folkeopplysning mer enn jeg orker. Bare det å si fra er vanskelig nok noen ganger, men det blir lettere hver gang fordi Folk Er Fantastiske.

Jeg håper dette betyr at KrF har skjønt samme greia som SV. Jeg håper det gjelder de andre partiene også.

For de, eller skal jeg si vi, trenger oss. Et parti som ikke har plass til folk med ulike handicap mister en grunnleggende forståelse for en minoritets varierte virkelighet. Det blir for lett å se oss som snyltere, stakkarer eller ofre. I tillegg til all vår formelle og uformelle kompetanse har vi en veldig spesiell gave av forståelse å gi partiene våre, sjøl om noen kan bli irritert over at et helt landsmøte må legge et aspekt av forfengeligheten på hylla noen timer fordi noen har vist i overkant mye hensyn.

Tyrker'n og annen kulturberikelse

2009-04-24T11:55:00.005+02:00

Jeg leser at verken høyre- eller venstresida vil ha kulturberikelse, sjøl om venstresida vil ha innvandring så lenge innvandrerne legger av seg alt vi ikke liker. Det kan stemme til en viss grad, det. Det vi vil ha er maten, litteraturen og kanskje til nød musikken, men ikke holdningene.

Drammen har 20% innvandrere, og den største innvandrergruppa er tyrkere. Det nyter jeg godt av - det er en stor faktor i min privatøkonomi at jeg bor i en by med innvandrerbutikker. Du veit, de Nordmenn liker å kalle Tyrker'n, Jalla'n, eller kanskje til og med Innvandrerforretningen eller etniske butikker i stedet for Elite og Nor Gøy - vent, hva, er det forskjell på dem også? Men jeg digrerer. Hvorfor er det så greit å snakke om mat og så ugreit å snakke om alt mulig annet?

Jeg tror en del av svaret ligger i dette: Hvis vi ser det positive i andre kulturer vil vi bli antatt å være bra naive, som om det å påpeke noe positivt betyr at vi har gravd gjennom en negativ suppe av innvandrerkultur for å finne noe positivt vi kan vise fram og si se, så fint! For det er det vi har blitt fortalt at det betyr å si positive ting om innvandreres kultur, i hvert fall ikke-vestlige innvandrere.

Så når vi ser ting som ikke stemmer med det bildet vi allerede har av innvandrere, så holder vi ofte munn, feige som vi er. Det er ikke i overenstemmelse med det vi har lært, og vi veit at det å si noe positivt om innvandrere er det samme som å starte en diskusjon om alt som er negativt med innvandring. La stereotypene flomme!

Men sånne diskusjoner har begrensa nytteverdi. Det vi liker og det vi ikke liker ved en kultur er ikke to ting som skal veies opp mot hverandre. Innvandringsdebatten har ikke noe behov for at vi endelig blir enige om hvorvidt innvandring er positivt eller negativt som en del synes å tro, den er mye bedre tjent med at vi innser at den er begge deler, og mens vi er i gang kan vi godt få med at innvandrere ikke er en homogen gruppe, sjøl ikke de fra samme land. Hvordan noe så grunnleggende kan bli så ofte ignorert? Folk liker forenklinger sjøl der de ikke er nyttige, det må være det.

Og vi er ikke forplikta til å like alt like godt. Det ville ikke vært kulturberikelse om vi sugde til oss alt som svamper, da hadde det vært snikislamisering. Og som lenka over illustrerer har vi ikke det. Men vi kan godt se på litt mer enn maten, altså. Det er ikke farlig å legge merke til ting som er annerledes i andre kulturer uten å være negativt. Det er først da vi snakker kulturberikelse.

I can has bystyreblogging?

2009-04-13T15:37:00.009+02:00

Jeg skal ikke bli politiker når jeg blir stor, og dette er ikke en politisk blogg. Det er helt sant.

Jeg er politiker og har tenkt å forbli det, og dette er en politisk blogg. Det er helt sant.

Det første er helt sant. Jeg er ikke folkevalgt (og har i skrivende stund overhodet ikke lyst til å bli det, og ser ingen endring i framtida der). Jeg vil ikke redusere denne bloggen til en politisk blogg. Jeg vil skrive om livet, og det inkluderer mye som er politisk. Jeg liker å dra fram det politiske perspektivet, men jeg vil ikke forplikte meg til å gjøre det. Og ikke minst vil jeg ikke representere noe anna enn meg sjøl noe mer enn jeg må om jeg skal være ærlig, og det skal jeg jo.

Det andre er helt sant. Jeg er medlem i et parti jeg ikke ville vært uten, og jeg er til og med aktiv når helsa tillater. Jeg tror politikk former hverdagen vår, og jeg tror hverdagen vår er med på å forme politikken. Jeg skriver om politikk sjøl der jeg ikke nevner det, når jeg skriver om Borgerstyrt Personlig Assistanse, moderne tøybind, nyttårsløfter og postmodernisme, ikke bare når jeg skriver om DTs valgkampforberedelser, tjenestedirektivet, NAV eller fattigdom.

Men sjøl om dette er en politisk blogg er det ikke en politikerblogg. Jeg er enig med Stian i at vi trenger noen lokale politikerblogger i Drammen. Noen i bystyret som kan skrive om bystyresaker, gjerne minst en fra hvert parti. Og i tillegg noen varaer, håpefulle eller frivillige som kan sitte bakerst i bystyresalen og liveblogge.

Det kan bli stygt, men det kan også bli vakkert. Vis oss ~~penga~~ budsjettforhandlingene!

Borgerstyrt? Men hvorfor det, da?

2009-03-26T10:10:00.008+01:00

Før var det første jeg gjorde når jeg fikk vite at jeg skulle få besøk å sette på en vaskemaskin. Jeg kan ikke en gang på en god dag henge opp en halv maskin tøy sjøl uten å ha heftig vondt i armene i flere dager etterpå og bli generelt dårligere, og det å få besøket til å henge opp vaska mi var min måte å tilpasse meg så godt jeg kunne fram til jeg fikk to viktige verktøy - tørketrommel og BPA.

Jeg har gode venner og en fantastisk familie. De hjalp gjerne til i år etter år, for det var jo ikke bare det å henge opp tøy som ikke gikk. Familien har sin plass i det å hjelpe til ved sjukdom og skader, det er samfunnet stort sett enige om. Men når behovet er mer eller mindre permanent er det en helt annen sak, både for den som ikke klarer alt sjøl og for familien, både emosjonelt og praktisk. Da må storsamfunnet være med på løftet.

Borgerstyrt Personlig Assistanse betyr at jeg kan få ha mine egne prioriteringer. I går var det kaldt og det snødde til og med aldri så lite, så jeg ba assistenten om å bære inn ved og koste trammen. Noe så enkelt som det ville ikke gått an med for eksempel hjemmehjelp. Det er absurd men sant.

Det å ha BPA gir meg noen av de mange tinga som friske folk kan ta for gitt. Muligheten til å ta ansvar for meg sjøl og mine egne prioriteringer. Muligheten til å velge om jeg vil bo aleine eller sammen med andre. Muligheter nok til å fylle en egen post - en annen gang.

Jeg slipper å utnytte gjestene mine til å henge opp tøy lenger. Det er det to-tre år sida sist jeg gjorde, og jeg er fortsatt glad for det hver gang jeg får gjester. Det smaker frihet, jammen gjør det det.

Bildene har jeg fått låne av ULOBA, andelslaget som styrer BPA i store deler av landet, blant anna i Drammen her jeg bor. Takk!

Worst of ABBA

2009-03-11T12:53:00.010+01:00

Jeg har fått spotify (takk, Simon!) og feirer med å høre alle de dårligste ABBAsangene. Jeg kan dem. Jeg hørte nemlig mye ABBA i formende år. Mamma kjøpte en samlekassett, jeg okkuperte den, og det var det.

ABBA har laga bra musikk de, i sin sjanger. Men de sangene har vel alle hørt før. De dårlige, derimot, de er verdt en bloggpost. For å begrense meg - de tre sangene med de dårligste tekstene fra skiva Waterloo. Ja, jeg hadde den. Ja, det var på kassett. Nei, jeg har overhodet ikke vett til å skamme meg.

What About Livingstone

Det gikk liksom alltid litt skeis når ABBA skulle skrive om politikk, men det er vanligvis ganske lett å ignorere. Med "what about livingstone" blei det umulig. Her skal nemlig internasjonal romfartspolitikk forsvares - ved å sammenlikne den med vestlige oppdagelsesreisende.

What about Livingstone?
What about all those men
Who have sacrificed their lives to lead the way?
Tell me, wasn't it worth the while
Travelling up the Nile
Putting themselves on test
Didn't that help the rest?
Wasn't it worth it then?
What about Livingstone?

Hvem synes egentlig dette er god argumentasjon? Sammenlikninga er jo grei nok, men det gjør ikke argumentasjonen noe bedre, snarere tvert imot. Klart at ingen kan ha noe problem med den delen av Europeisk historie, vel?

King Kong Song

Denne prøvde å bli en dansehit av typen som forteller folk hvordan de skal danse.

So let your arms hang down
And waddle all around

Jeg lurer på om de spilte den på byen da den kom? Jeg lurer på om folk dansa som instruert? Uansett gir den et lite innblikk i den skrivende delen av ABBAs kreative prossess i tidlige år.

Well I was looking at a movie on the TV last night
Then I had a very funny notion, yeah
I really had to write a song about it
And then I'm gonna sing it with my rock'n roll band
And I bet the people gonna like it, yeah
I know that everybody's gonna shout it

Egentlig er det koringa som er det mest fascinerende. Må høres.

Sitting In The Palm Tree

Handler om en fyr som har bestemt seg for å sitte i et palmetre helt til kjæresten hans bestemmer seg for å ta ham tilbake og behandle ham pent. Jeg veit at fireåringer noen ganger kan finne på å gjøre sånt mot sine foreldre. Det er derfor fireåringer stort sett ikke kan klatre i palmer. Evvolusjon!

See me sitting in the palmtree
Getting angry at the silly crowd
No-one else but you can calm me
You should know by now I'm far too proud
I need to show you, I've got my feelings too
You shouldn't treat me like you always do

Jeg klarer ikke la være å lure på hvordan jeg ville reagert om jeg hadde vært denne stakkars Jeannie Jeannie oh-so-fine? Ikke pent, mistenker jeg.

Noen verre?

Kvinnedag, lengsel og arme riddere

2009-03-08T11:53:00.004+01:00

I anledning dagen, ting jeg skulle gjort i anledning 8. mars om helsa hadde latt meg.

- skrivi et par gode innlegg til 0803.
- lest alle de gode innlegga paa 0803.
- bidratt ordentlig til 8. marsarrangementet i Drammen i aar ogsaa.
- gaatt i tog i Drammen i aar ogsaa.
- vaert med paa bekransninga av Betzy Kjelsberg i Drammen.
- deltatt paa noen av greiene Ladyfest Oslo arrangerer.

I stedet sitter jeg her med hjertet fullt av tradisjonslengt og troester meg med arme riddere samt at jeg er hverdagsfeminist og at det blir 8. mars neste aar ogsaa.

Fildeling igjen, naa ogsaa paa lydbok!

2009-02-26T09:03:00.007+01:00

Det gaar bra paa rehabilitering, og jeg twitrer mye som skjer her. Men uten de skandinaviske bokstavene, for dem har jeg ikke. Bloggen har derimot ikke sett saa mye aktivitet den uka jeg har vaert her oppe.

Men i gaar hadde jeg en fin diskusjon om fildeling som paa en maate oppsummerer hvor mye sidene i dette snakker forbi hverandre. Jeg snakka om lydboeker, om at jeg laster ned lydboeker noen ganger. At det noen ganger skal mye til foer det loenner seg med lydboeker og at det derfor er vanskeligere aa forsvare aa laste ned lydboeker enn for eksempel musikk. Jeg gjoer det i to tilfeller - naar jeg veit noen er styrtrike og opplagene er store, og naar det er innspillinger som er gjort paa kassett for lenge sida og som neppe kommer til aa bli gjort om til CD av dem som sitter med rettighetene.

"Og det artige er at dette er saa godt som umulig aa overfoere paa skandinaviske forhold," sa jeg.
"Nei, det er vel ingen norske lydboeker som kommer i saanne opplag at det kan forsvares," sa min medpasient
"Nei, nettopp!" ivra jeg.

Og saa blei vi sittende og se paa hverandre, begge med det der blikket som sier "hei, jeg hadde et godt poeng her, skal du ikke si at jeg har rett eller argumentere imot eller noe saant?" i noen sekunder, til vi begge innsaa at det kanskje ikke var saa tydelig likevel. Ogsaa snakka vi, samtidig - "saa da er det kanskje ikke saa greit aa laste ned de lydboekene likevel," sa han, mens jeg sa "...saa da gjoer jeg ikke det."

Vi ere en nasjon vi med

2009-02-18T23:53:00.001+01:00

Når er det greit å ta noe? Når en har lyst? Når en kan gjøre det uten at det tar noe fra noen andre? Når en trenger det for å overleve? Når en vil at det skal være tilgjengelig for alle? En eller annen kombinasjon?

Når det gjelder kan veldig mange finne ei eller anna omstendighet som gjør at det er greit. Og når det dreier seg om åndsverk har det blitt mer komplisert enn noensinne fordi det ikke koster en døyt å lage kopier, så når tar en egentlig noe fra noen andre? Når en ellers ville kjøpt det? Når en ellers ville lånt bibliotekets eneste eksemplar? Når en tar noe uten å betale for det uansett hva og hvorfor?

Vi trenger at artister kommuniserer ut et nyansert syn på fildeling. Som når Jonathan Coulton skriver på den sida en kan kjøpe downloads av musikken hans (det har jeg gjort, og det anbefales - lure, gale, søte mannen): Already Stole It? No problem. If you’d like to donate some cash, you can do so through..., eller når steder som songslide blir født, eller når Tori Amos sier, fritt etter hukommelsen fordi jeg ikke er noen supergoogler, at det er greit om folk som ikke har råd til å kjøpe skivene hennes laster dem ned eller brenner dem, men at en skal passe seg for å bli en som blindt forsyner seg bare fordi en kan fordi det kan gjøre kjipe ting med en som menneske.

Hva vi skal med det? Dersom artister og plateselskaper har et helt urealistisk syn på hvordan folk kommer til å skaffe seg musikken deres, holder de dem som hører den til en standard mange av dem kommer til å bryte. Med en mer realistisk standard vil det være lettere å opprettholde en standard i det hele tatt.

Og jeg vil ha en etisk standard. For å si det med ord du garantert har hørt før: Yte etter evne, få etter behov. Jeg vil fortsette å kjefte på dem som tror at alle har samme tilgang i et samfunn der lommebøkene er forskjellig fordelt fra fødselen av, jeg vil fortsette å konfrontere dem som sier at de bare kjøper de tinga de virkelig liker når platesamlinga deres sier at de ikke har andre CDer enn dem de fikk til jul, og jeg vil fortsette å heie på dem som gjør det mulig å ta disse avgjørelsene sjøl. For mine grenser er ikke alltid dine grenser, fordi både behovet og evnen er variabler.

Så i dag har jeg innrømmet mine synder, for første gang på en god stund vært entusiastisk over et stunt fra Rødt, lest noen nyheter, og ymse bloggposter også, og sågar laga en liten sang:

Vi ere en nasjon vi med,
vi små en kabel lange,
et internett vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor god og vakker bukta er,
vår tunge kan en sang blant fler
av nettets æres-sange.

Seksualundervisning for begynnere

2009-02-18T21:38:00.005+01:00

Sara, som fortsatt ikke lyder navnet "vesle sambo", har vært på skolebesøk med LLH på den lokale ungdomsskolen. Etter at en av tiendeklassingene hadde utmerka seg med å stille veldig mange spørsmål, de fleste omhandlende kreative benevninger på analsex, sa læreren at elevene kunne gå tilbake på engelsken dersom det ikke var flere intelligente spørsmål.

Da kom det "intelligente" spørsmål på løpende bånd fra samme fyren, muligens for å slippe engelsken: Hva jobber dere med? Hvor er dere født? Har dere søsken? Har du en søster på min alder?

Og Sara, som gjerne blir diamant under press, svarte at nei, men jeg har en bror på femten, og han er singel.

Da holdt han munn, gitt. Magisk.

Ellers klarte hun å komme med en formulering med langt mindre diamant i seg, nemlig at Skeiv Ungdom vil forbedre seksualundervisninga i skolen ved hjelp av mer praksis. Auda.

Rehab / gamle traumer blir som nye!

2009-02-13T18:48:00.009+01:00

Jeg skal rehabiliteres! Torsdag drar jeg til Sølvskottberget, der de blant anna har spesialisert seg på ME, og der blir jeg de neste seks ukene. Jeg tror det kan bli en veldig bra opplevelse, med læring og fysioterapi og solskinn og bra mennesker. Jeg pakker for en bra tur!

Jeg har vært "innlagt" før, jeg. Jeg var et sted som var ganske lite trivelig en gang for mange år sida, og det gjør fortsatt vondt i magen å tenke på det. Jeg visste neimenn ikke at jeg hadde traumer! Men plutselig oppdaga jeg altså at jeg fikk en følelse av panikk av å skulle dra, at jeg ubevisst hadde forbundet dette oppholdet med det stedet jeg var en gang, at magen ble helt tung ved tanken.

Jeg var der for å utrede en nevrologisk sjukdom (som jeg neppe hadde, men hvem veit), og kanskje litt fordi ingen helt skjønte hvorfor kroppen min ikke funka som den skulle, og det å gjøre noe virka som en bedre idé enn å gjøre ingenting. Det var ikke så bra der, og jeg blei fort dårligere av å være der fordi det var mye bråk der, og de ba meg trene mer. Det var jo riv ruskende galt, men det er sånt som skjer når en har feil diagnose. Og jeg skjønner at de sendte meg til psykolog for å utredes for depresjon, og jeg er glad for det - når en har ME er det veldig praktisk å ha papirer på at en ikke er deprimert, eller i hvert fall ikke var det akkurat på det tidspunktet.

Men det var ting jeg ikke kan forklare også. Jeg forstår ikke hvorfor de ikke kunne vente med å gi meg den sprøyta til jeg var klar da jeg forklarte sprøyteskrekken, eller i det minste vært ærlige om at de ikke var villige til å vente. Og jeg kan ikke fatte hva det skulle være godt for å fortelle meg at jeg løy om religionen min, at bøkene jeg leste var skadelige for meg, eller at jeg ikke fikk hete det jeg heter (og er registrert med i folkeregisteret, og har hett hele livet). Det var ingen som gjorde alle disse tinga. Men alt sammen klarte de å gjøre i løpet av tida jeg var der, og noen av tinga konsekvent eller nær på, som det med navnet og bøkene. Og likevel er det eneste jeg har klart å tenke på etterpå at de hadde vond mat (virkelig vond mat, beskrivelsene har fått voksent helsepersonell til å grøsse). Jeg tror jeg gjorde den fæle maten til symbolet på alt som var vanskelig med stedet.

Det er da det er godt å ha en fornuft. En fornuft som sier at dette er ei helt anna situasjon, at jeg har rett diagnose nå, at jeg kan reise hjem om det er forferdelig, men at det ikke er noen grunn til å tro at det skal være det. Maten kommer til å være god, jeg er nesten sikker på det. Folka som jobber der virker superhyggelige. Og jeg har venner som jeg stoler på når de sier at de kommer til å komme på besøk (takk til Åke som besøkte meg på Det Fæle Stedet!). Jeg tror ikke jeg kommer til å ha noe annet problem med å være der enn at espressokanna må bli hjemme og at jeg kanskje blir enda mer dialektforvirra.

Jeg skjønner at dette oppholdet jeg skal på nå er en gylden anledning til å lære å slappe av og stole på at ekspertise faktisk eksisterer. Jeg kan gi opp kontrollen for ei stund når jeg veit jeg er i gode hender. Og jeg kjenner at jeg gleder meg.

Å laive med ME

2009-02-12T09:33:00.005+01:00

Jeg var på minilaiv i Drammen på tirsdag. Laiving med ME er en utfordring, så klart, større jo dårligere formen er. Så stor at jeg ikke har prøvd det med så dårlig form før tirsdag. Men jeg tror det er mye som kan gå an med litt tilpasning.

Det viktigste med tilpasninga er å finne en plausibel grunn til at rollen skal ha mine aktuelle begrensninger. Rollefiguren kan være sjuk, lat, gammel, overklasse...

Denne gangen var jeg Jomfru Vår. Våren sjøl. Jeg lurte lenge på hvordan jeg kunne gjøre den tilpasninga - jeg forbinder våren med noe sprudlende, sprekt, livlig, kanskje litt lettkledd og flørten, og en sånn Vår kunne jeg ikke være.

Men det er jo vinter. Og hva skjer med Jomfru Vår om vinteren? Hun er vel ikke akkurat på sitt sterkeste nå. Jeg begynte å se for meg en Vår som var vissen, svak i kroppen og kanskje litt bitter på Kong Vinter, men som samtidig visste at det bare er et spørsmål om tid. Ja, det smakte litt riktig. Og pakka godt inn i tjukk kåpe og med en enorm russerlue av død rev på toppen følte jeg meg som en utgave av Vår jeg kunne tro på.

Tre kaffe seinere, fyra opp av et ekte sinne mot snøen og årstida som har holdt meg nært på husbunden så lenge og god revolusjonær sjølironi begynte rollefiguren ganske fort å lage seg sjøl. Avisene, sa jeg, de er fulle av tanker om hva vi kan gjøre med snøproblemet, frustrasjonen blant vanlige folk når stadig nye høyder, folk har fått nok av kuldas tyranni, det er bare et spørsmål om tid. Vår tid skal komme, tro meg. Det lar seg ikke stoppe.

Så overdosa jeg på Tingelings tryllestøv, slumra på sofaen en halv time og dro hjem før det var ferdig. For tross alt er litt av trikset med tilpasning å senke forventningene litt.

Så nå føler jeg meg ganske trygg på at en lengre laiv skal gå greit også. Men alle tips om hvordan jeg kan gjøre det lettere for meg sjøl er mer enn velkomne.

Strikkevers anno 2009

2009-02-08T13:42:00.007+01:00

Vi strikka i dag, jeg og vesla mi. Det er en helt ny syssel for henne, og en jeg ikke har holdt på med på mange år heller på grunn av pysete hender. Vi begynte med det strikkeverset jeg lærte på skolen, men det utvikla seg fort til å bli til dette her:

Mario gikk i berget inn
der fant han prinsessen sin
de kom seg ut og det var godt
men prinsessen var i et annet slott

Ode til det moderne tøybindet

2009-02-04T01:26:00.009+01:00

Tøybind. Jeg har skotskrutete som matcher favorittskjørtet mitt, jeg har svart-hvite dots and daisies, jeg har grønne med små marihøner, jeg har... jeg har gått fullstendig amok i en luksus som ikke er luksus. En luksus jeg sparer penger på. En luksus som er bra for miljøet. En fornuftig luksus. Jeg har tøybind.

- Ååå, hva er den fine der? spurte vesla mi for noen uker sida.
- Det er bind, sånn som voksne damer kan bruke når de blør.
- Når de blør med tissen?
- Ja, det stemmer.
- Også ungdommer! Hvis de er jenteungdommer!
- Ja, de også. Mange bruker bind av plastikk også, men jeg liker best sånne her.
- Kan jeg også få sånne når jeg blir stor?
- Javisst, hvis du fortsatt vil, så.
- Det vil jeg ALLTID. Kan jeg bruke den fine der med marihønene første gangen jeg skal blø?
- Nei, disse er mine. Du kan heller få dine egne som kan være bare dine.
- Ja! Like fine som dine! Jeg må ha noen hos pappa også, i tilfelle jeg er der første gangen jeg skal blø! Jeg må få mine egne med en gang og ha dem med meg alltid i tilfelle jeg er et annet sted! Jeg gleder meg til første gangen jeg skal blø!
- Ja, det er ganske fint! Noen får vondt i magen, og det er ikke så gøy, men ellers er det bra. Men du trenger ikke få dine egne bind enda. Du kan få når du begynner å få pupper. Jentekropper får nesten alltid pupper en stund før de begynner å blø.
- Ja, og da vil jeg ha sånne med marihøner! Og så kan jeg lage barn!
- Eh, ja, men det er best å ha blødd noen år først.
- Og ha en kjæreste. Helst en gutt, for de har pappafrø!
- Eh, ja, det trengs også. Men det er lurt å vente til en er helt sikker.
- Jeg er ALLTID helt sikker. Og da blir du mormor!
- Å herregud.
- Det heter herrigud, Mamma. Ikke herr gud, liksom.

Men jeg digrerer. Det jeg egentlig vil skrive om er hvorfor i alle dager jeg velger å gå tilbake og bruke det bestemødrene mine forkasta til fordel for engangsbind langt dårligere enn dem vi har i dag. For vi begynte vel med plastbind av en grunn, ikke sant? Joa. Mulig engangsbind var genialt da det først kom på markedet, men av reklamene fra den tida ser det ut som om det skulle litt skremselspropaganda til også. Uansett, vi har nok tilgang på stoffer i god kvalitet til at vi kan bruke dem på sånt, vi har trykknapper og lure triks, vi har stort sett større hjem og kan tørke tøyet vårt inne om vi skulle skamme oss, men først og fremst har vi vaskemaskin. Det gjør den største forskjellen.

De mest hardføre bakteriene i blod dør ved 65 grader, sier sjukepleiermammaen min. Altså vil de mest paranoide av oss (inkludert meg, som ikke skjønner forskjell på farlige og ikke-så-farlige bakterier - opplys meg gjerne!) insistere på at alt som har hatt blod på seg og skal brukes igjen ikke bare være rent men ha vært vaska på nitti. Det vil si at det må et moderne tøybind tåle. Og det gjør de. Og å si at stoff er mer behagelig og mindre klamt enn plastikk er en grov underdrivelse.

Men om den der koppen er så bra, hva skal jeg med tøybind da? Vel, jeg har ikke alltid lyst til å ha noe der. Og særlig ikke på ventedagene. Når jeg sover liker jeg også best bind.

Men først og fremst skriver jeg det her for dem som ikke liker tanken på å bruke kopp og tamponger så de skal vite at det finnes alternativer, og for Sara som endelig synes at jeg skriver om noe virkelig engasjerende, og for vesla mi som vil kjenne til alle alternativene fra begynnelsen av. Det går da framover med verden.

Tøybind er luksus. Da jeg først prøvde det tenkte jeg at jeg ofra noe, ga opp noe for å være miljøvennlig. Som så ofte ellers med sånne ting viste det seg kjapt å være noe jeg fikk, ikke noe jeg ga.

Kvinneblod, et lite stykke historie, og en kopp

2009-02-03T21:12:00.011+01:00

Jeg hadde ikke tenkt å blogge om hva jeg putter i vaginaen min (var det ikke jeg som ikke hadde tenkt å bruke det ordet mer?), eller hva jeg absolutt ikke putter der, men livet er fullt av overraskelser, og det er lov å ombestemme seg, er det ikke? Jeg innså nemlig takket være Virrvarr og Rhett Butler (uten sammenlikning for øvrig) at det jeg har tenkt på som den naturlige forskjellen på det offentlige rom og den private sfære egentlig handler om skam. Og jeg har ikke tenkt å skamme meg over at kroppen min blør en gang i måneden og de praktiskheter det medfører. Og aller minst har jeg ikke tenkt å skamme meg over at det har blitt til en bra ting. Akkurat som det er så irriterende at bindreklamene lover, bare at de aldri holdt det for min del.

Og plutselig skrives det supre bloggposter om et av alternativene både her og der, og jeg fikk så lyst jeg også. Hvordan og hvorfor det er lurt leser du der. Historien leser du litt om her hos meg, og blir så engasjert at du googler i vildens sky og finner resten på det store vennlige internettet. Håper jeg, da.

For det er vanskelig å ikke bli som en som nettopp har oppdaga Jesus og ha lyst til å fortelle alle og noen til at det finnes alternativer til de ganske så ekle produktene jenter i dag stort sett bruker når vi blør. Sjøl seks år etter omvendelsen min er det vanskelig. Om en skal dra den metaforen der litt videre er tamponger helt klart styggen sjøl. Tenk at vi har fått klar beskjed om at det er greit og endatil fornuftig å plassere et stykke brutalt bleika bomull i kroppen som skal suge opp ikke bare mensblodet men alt annet av fukt som måtte befinne seg på åstedet, og at blodet skal begynne å råtne mens det fortsatt er i kroppen. Det virker bare mer absurd når en veit at et av alternativene, menskoppene, har eksistert minst siden de ble patentert av noen glupe sjukepleiere på tredvetallet, men at koppene tapte konkurransen mot tampongene fordi tampongene med innføringshylse kunne skilte med at en ikke trengte å ta på seg sjøl. Etter et forsøk på å markedsføre dem i begynnelsen av sekstiåra blei de så vidt jeg veit stort sett glemt.

På tampen av åttitallet begynte produksjonen av menskopper igjen da the keeper fant en ny fasong på koppene og begynte å lage dem i latex, og da britiske mooncup og canadiske divacup kom med liknende fasonger i silikon midt på nittitallet var suksessen snart et faktum. De siste par åra har det kommet flere merker også, og flere farger.

Men det spennende er egentlig markedsføringa. For disse koppene viste seg å nærmest markedsføre seg sjøl ved at folk snakka om det og anbefalte videre, både muntlig og på internett.

Å, jeg har lyst til å skrive mer, men konsentrasjonen min rekker ikke lenger. Vanligvis ville jeg ikke posta en uferdig post, men jeg blei så engasjert og klarte ikke vente. Les litt, det er spennende! For eksempel her. Eller sammenlikninger av merker her.

Og det finnes flere alternativer. Med litt flaks orker jeg en post om det i morra. (ja, det gjorde jeg!)

Religion versus religionskritikk

2009-01-27T14:40:00.008+01:00

Burde jeg føle meg trua av en lov som sier at jeg kan kritisere religioner alt jeg vil ("kritikk av troslærdommer" er beskytta og trygg, det samme er kritikk av faktisk praksis), men som ikke lar meg anta at alle som følger den religionen mener nøyaktig det samme?

Burde jeg føle meg trua av en lov som i verste fall kan finne på a ha som konsekvens at en ikke kan si "kristne er jammen dumme, haha"? (Humanisteksen min sier at akkurat det må være greit, for det er jo religionskritikk, og religionskritikk er en viktig del av den humanistiske tradisjonen. Dersom den oppfatninga er utbredt forklarer kanskje det hvorfor en del forstår det som at retten til religionskritikk er trua).

Burde jeg føle meg trua av en lov som forbyr meg å si ting som "min gudinne tar din gud i rumpa med en strap-on på tjuefem centimeter i diameter hver morra før hun drikker kaffen sin"?

Burde jeg føle meg trua av en lov som ber meg holde religionskritikken relevant, og debatten på et saklig nivå?

Jeg føler meg ikke så veldig trua, altså.

Økonomisk trygghet - I has it!

2009-01-27T14:02:00.005+01:00

Noen ting sitter hardt. Som redselen for at kjøleskapet skal ryke. Ikke fordi jeg har opplevd det sjøl noen gang, jeg kjøpte mitt første kjøleskap for ganske nøyaktig seks år sida og tror nok at det varer noen år til, men fordi "hva om kjøleskapet ryker?" og "i tilfelle kjøleskapet ryker" var setninger jeg hørte et par ganger i løpet av formende år, og dermed har det blitt en del av min økonomiske målestokk.

Og, tada - jeg har nylig oppnådd et av mine viktigste privatøkonomiske mål: Sparekontoen min har nok penger på seg til at om en av hvitevarene tar kvelden kan jeg kjøpe ny - og fortsatt ha halvparten igjen. Det føles trygt. En buffer mellom meg og de små husholdningskatastrofene som jeg veit skjer før eller seinere.

Rasjonelt sett veit jeg så klart at jeg ikke er trygg. Rasjonelt sett veit jeg at økonomisk trygghet bare er et spørsmål om grader i den grad den i det hele tatt finnes, og at sjøl jeg har flere mål og at det finnes folk som føler økonomisk utrygghet ved tanken på å droppe ferien et år, og folk som føler seg trygge når de veit hvor middagen i morra kommer fra.

Men jeg føler meg trygg fordi jeg veit at om kjøleskapet (eller vaskemaskina) ryker, kan jeg kjøpe en ny. Og fortsatt ha penger igjen til å bygge ny trygghet på.

Trange tider

2009-01-15T02:17:00.005+01:00

Denne bloggen har blitt et midlertidig offer for nedskjæringer. Og den er ikke aleine.

Neida, det har ingenting med finanskrisa å gjøre. Det har å gjøre med at formen min har vært heller dårlig, og at det den siste tida har gått heftig ut over konsentrasjonen. Jeg presterer skrivefeil og kortslutta tankeprossesser og generelt bomullshue. Jeg akker og ojer meg over hvordan jeg skal komme gjennom årsmøtesesongen (som for meg har temasangen "don't wanna miss a thing"), trøster meg med twitter og svelger stoltheten over alle feila som sniker seg inn. Med litt flaks tror folk det bare er fordi jeg ikke kan skrive engelsk. (Jeg kan skrive engelsk.)

Jeg har laga en oversikt over alle de faste aktivitetene mine i et regneark. Den er ikke så stor. Den består av i snitt fire timer i uka. Fire timer i uka har arbeidskapasiteten min vært på, og nå må jeg innse at jeg ikke kan late som om den fortsatt er det. For den er ikke det. Den er ikke i nærheten en gang.

Jeg må skjære ned om jeg skal bli bedre igjen. Jeg må leke hverdag. Jeg spiller Kingdom of Loathing, lager mat, klarer som regel å rydde opp etter meg, leser litt, prøver å spise bra, begynner på det referatet jeg skulle ha skrivi, klarer ikke konsentrere meg, sover litt, spiller litt tetris, setter på en vaskemaskin... Jeg kjeder meg. Jeg gjør alt for lite til å kunne tilfredsstille produktivitetsbehovet mitt, også skal jeg altså kutte ned. På faste aktiviteter. Men hvordan skal jeg kunne gi opp...

...8. marskomiteen i Drammen, som år etter år sørger for at det er et tog å gå i også? Jeg elsker kvinnedagen, og jeg elsker de tøffe damene som er med på å få det til å skje. Nei, jeg får delegere mer og klamre meg fast i de snaue to månedene det varer.

...Drammen SV, som tok i mot meg så fint da jeg for tre år sida (er det bare tre år?) fant ut at jeg kunne orke et møte en gang i måneden. Fullt av fine mennesker og mer enn nok å gjøre. Dessuten er jeg ikke på valg, så det måtte blitt en permisjon, og jeg har flere verv der også. Uff, nei, bare tanken gjør vondt.

...Buskerud SV, som jeg lærer så mye av? Jeg liker ikke den tanken særlig mye bedre. Men det er mest for min egen del. Der gjør jeg tross alt ikke annet enn å sitte på enden og synse og like det.

...Kvinnepolitisk Utvalg (i Buskerud SV)? De kan finne noen andre til å skrive referatene sine, men jeg veit jeg bidrar til en nyttig bredde i meninger også.

...Buskerud Skeiv Ungdom (BusSkUR)? Jeg er i interrimstyret, med forbehold om at jeg kanskje ikke kommer til å gjøre noe som helst annet enn å sette opp forslag til budsjett. Jeg trenger ikke en gang gå på møtene. Ikke alle kan ha sånne verv, men jeg er glad for at jeg kan når situasjonen krever det. Og det gjør den jo. Dessuten går den over i mars. Da har vi årsmøte og får forhåpentligvis styre og stell. (Digresjon: Bli med! Om du melder deg inn får du beskjed av oss når årsmøtet er, hvis ikke må du stole på sladderen. Stemmerett får du antakeligvis så lenge du blir verva før møtestart.)

Jeg har ikke lyst til å gi opp noe av dette. Jeg veit jeg må. Og jeg må bestemme meg snart, veldig snart.

Lucia

2008-12-14T17:59:00.001+01:00

I går feira jeg en katolsk høytid i selskap med protestanter, med en femårings høytidelighet, litt fråtsing og paganistmusikk på cdspilleren.

Interfaith much?

Nyttårsløfter

2008-12-03T22:40:00.003+01:00

Det er fortsatt en snau måned igjen til nyttårsaften, men den dagen jeg høytidelig avga løftene for det nye året er en måned sida allerede. Og jeg mener høytidelig.

Jeg har funnet nyttårsløfter det gjør meg glad å tenke på. De handler om forbruk. Om hva pengene mine skal brukes til, og om hva de ikke skal brukes til, fra november 2008 til november 2009.

- Bare kaffe fra rettferdig handel. Om jeg synes det høres dyrt ut får jeg drikke mindre kaffe, men jeg tror jeg har råd uten å endre kaffevanene mine særlig mye.

- Bare te fra rettferdig handel. Te er en billig drikk i den enkle formen jeg foretrekker.

- Bare sjokolade fra rettferdig handel. Dette har jeg gjort før en gang, og det er langt lettere nå enn det var da. Det vanskelige er at det er dyrt. Men det å tenke at har jeg ikke råd til rettferdig sjokolade har jeg ikke råd til sjokolade i det hele tatt kan jo være bra på mange måter det.

- Ingen flyreiser. Jeg har tid til å reise med båt og tog om jeg skal noe sted. Ikke at jeg har noen umiddelbare planer om ferie.

Forhåpentligvis har jeg ikke lyst til å begynne med noen av dem igjen når året er omme, men hovedpoenget er å bruke årssyklusen og min prosjektorienterte natur til noe bra. Og det føles bra.

Markedsføring

2008-12-02T15:02:00.000+01:00

DT har gitt ut gratis prøveabonnementer, og den andre delen av husstanden vår takka ja. Så ringte de for å spørre om hun likte avisa. Da hun svarte at for å være helt ærlig syntes hun det var en møkkaavis, kom et argument som nok er en del av grunnen til abonnementstallene, men som jeg aldri hadde trodd at de faktisk brukte som markedsføringsstrategi: "ja, men det er den eneste, da!"

Og det er jo sant nok. Hvorfor de er de eneste nevnte han klokt nok ikke.

En rigid og rotete postmodernist

2008-11-28T11:13:00.002+01:00

Torkild har fått blogg. Hurra! Men postmodernist er han nok ikke. Overskrifta mi handler om meg.

Torkilds post om postmodernisme trigga en tankestrøm hos meg som blei litt for lang for kommentarfeltet. Derfor kommer den her i stedet, i litt utvida form. Jeg kan jo ikke godt la det være når du sier jeg er den mest postmodernistiske du kjenner, vel. Da er det min plikt å forsvare postmodernismen, som jeg for et kvarter sida ikke egentlig hadde noen klar formening om å være tilknytta til og fortsatt ikke veit hvordan en definerer. Ahum.

Kategorier er jo verktøy. Vi bruker dem til å navigere samfunnet, få en oversikt over alle de tinga vi ikke har tid til å sette oss grundig inn i. Det går ikke an å sette seg grundig inn i alt. Hjernen vår må få sortere informasjon i relevant og ikke-relevant, og det er ikke urimelig å gi den litt hjelp på veien. Spørsmålet er altså ikke om kategorier er nyttige, men snarere hvilke som er tjenlige og ikke.

Ofte blir en kategori automatisk unyttig når de blir for grovt fordelende, altså når mange folk havner i feil kategori. Nyttig blir kategorien når den sier noe kort og enkelt om det den kategoriserer i forhold til ting informasjonsbehovet til den som bruker kategoriseringa. Når vi snakker om folk, kan den som bruker kategoriseringa så klart befinne seg både i og utafor gruppa. Presise kategorier må kunne sees som en Veldig God Ting.

Samtidig blir for mange kategorier unyttig for dem som bruker dem til å få en grov oversikt. Antall og presisjon kan sees på som motsetninger, og der de er det har en et argument for å ha få kategorier.

Akkurat når det gjelder legning er jeg usikker på hva en skal oppnå med å kategorisere folk, ut over å vite om en passer inn i den andres tiltrekningsmønster, og det er altså slett ikke alltid legning er den faktoren som sier mest om akkurat det.

Men samfunnet er likevel til de grader opptatt av legning. Hva bruker vi det til? Det er fristende å bli den radikaleren som på nachspiel sier at "legning er bare noe de bruker for å distrahere oss fra klassekampen!" Jeg skal ikke gå så langt som det, men jeg tror at ymse skeive hadde hatt mindre gruppebehov dersom samfunnet hadde definert dem litt mindre ut av det gode selskap, litt mindre som "de andre".

Opprøret mot kategoriene kommer vel gjerne når et sett kategorier har gått litt ut på dato. Homo-hetero-tanken er ganske ny, men har allerede rukket å bli gammel, kanskje fordi den aldri var helt god til å begynne med.

Jeg tror altså ikke på å gjøre opprør mot kategorier som en verdi i seg sjøl, men jeg tror på at det å våge å være uenig og gi stemme til det har en stor verdi der alternativet er å ikke våge. Uten friksjon, ingen framgang.

Er dette den mest rotete posten på bloggen så langt? Gi din stemme i kommentarfeltet!

6 (u)interessante ting om meg

2008-11-26T23:28:00.008+01:00

Jeg er tagga av Tarald! Dette stedet har så langt vært memefri sone, og det var virkelig planen at det skulle fortsette sånn, men... jeg... må... være... memesau...

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg

Seks (u)interessante ting om meg:

1. Det hender jeg glemmer meg bort og spiller piano på tastaturet. Glad jeg ikke lever i skrivemaskinalderen, ellers kunne det blitt en veldig dyr uvane.

2. Da jeg var liten omtalte jeg konsekvent ukeblader som sjukeblader. Siden innholdet gjerne er rimelig sjukt har det blitt familiesjargong.

3. Jeg har nylig fått sånn telleprogram som ser hvem som er innom sida mi. Jeg vurderer å ta det bort igjen. En del av meg likte bedre å tro at jeg bare hadde noen få faste lesere. En del av meg blir sånn oververtinneaktig, "nå må jeg passe på at gjestene har det hyggelig og finner noe å prate om". En del tenker "Å! Folk! Hurra! Folk! Å, en link! Hit! Å, en til!" - litt Bare Fire År, altså.

4. Mens min datter allerede har full oversikt over hva hun skal bli når hun blir stor (brannmann), har jeg sjøl ingen anelse.

5. Det å ha oppredd og pen seng med pent sengeteppe (mitt er sånt som tåler en nitti grader med tromling om det skulle trengs) får meg nesten alltid i minst ett hakk bedre humør enn jeg var fra før, uansett hvor på skalaen humøret var i utgangspunktet.

6. Jeg kjeder meg gjerne når jeg bare får holde på med en aktivitet av gangen. Kombinert med ME er det lett upraktisk. Eksempel på redning: lydbok + dataspill = sant.

Men jeg liker ikke tagge folk, så det gjør jeg ikke.

Säg, vad beror det på?

2008-11-26T11:26:00.004+01:00

Jeg hørte denne historia om sosialkontoret (før det het NAV) fra ei venninne for fem år sida: En fyr hun kjente hadde hatt helt utslitte sko. De var virkelig et sørgelig syn, og han hadde bare det ene paret. De slapp varmen ut og vannet og snøen inn og var ikke så mye til fottøy. Men sosialkontoret er ikke kjent for å gi penger til sånne ting - de er ment som et tiltak folk ikke skal gå på over tid, og da tar de heller konsekvensen av det enn av en del andre ting. Så denne fyren fikk altså avslag, og tenkte at nåvel, så trenger vi dokumentasjon, det pleier de å like der borte. Så han fikk en skomaker til å lage en tilstandsrapport på skoa hans.

Med behovet behørlig dokumentert av en fagmann troppa han opp på sosialkontoret igjen. Da venninna mi hadde kommet så langt i historien hadde jeg begynt å bli ivrig. Jeg forventa en historie om en helt, en som lærte seg sosialkontorets egne språk og brukte det for å nå inn til dem samtidig som han gjorde det på en humoristisk og synliggjørende måte. Jeg hadde forventa en feelgoodhistorie om en som seira. Jeg fikk ikke det. Jeg fikk en av de historiene om en helt som ikke seira. Jeg fikk en av de ekle historiene som gjør meg pinlig berørt over folk og system, som får meg til å hoppe hissig i stolen og si ting om kart og terreng. Jeg fikk nok en avslagshistorie, og denne var litt ekstra ekkel.

For på sosialkontoret hadde de syntes det var kjempemorsomt. De tok humoren, men glippa poenget. De lo godt, og det blei ingen sko. Hverdagshelten vår gikk fortsatt i fillete sko.

Når den instansen som skal ta vare på dem som faller gjennom i andre deler av systemet bare er ment å skulle være noe folk skal trenge noen måneder, så er det nok for det meste veldig godt ment. Det handler om å tro at det bare er et spørsmål om tid før en finner ut hvordan problemet skal løses. Kort tid, til og med.

Men det stemmer jo ikke alltid. Det er flere grupper som ikke har krav på andre ytelser og som likevel ikke kan jobbe. Eks-narkomane som i eksemplet over bruker ofte ganske lang tid på å stable seg på beina, og la oss ikke glemme dem som aldri kommer seg ut av det. Andre grupper er udiagnostiserte sjuke og folk som har nødvendige jevnlige utgifter som er så store at de ikke kan klare dem på sin vanlige lønn eller trygd. For mange av disse og sikkert mange flere er det ikke snakk om en kort periode. Det er snakk om årevis. For mange av dem er det ikke noe de kan gjøre med det.

Det hadde vært fint med et samfunn der en justerte kart etter terreng, ikke bare henta en bulldozer. Det hadde vært fint med et samfunn der de ikke trakk barnetrygd fra livsopphold sånn de gjør i Drammen, sånn at det i praksis bare er barn av sosialhjelpsmottakere som ikke får barnetrygd - de som trenger det mest. Det hadde vært aller best dersom vi ikke trengte sosialkontoret, men det var dette med kartet og terrenget, da.

Jeg får lyst til å lage t-skjorter. Sosialen - been there, done that, most certainly did not get any t-shirt.

Jeg, en legningsanarkist

2008-11-24T11:14:00.009+01:00

Jeg har slutta å tro på legning. Det er kanskje litt ufint av meg. En masse mennesker har tross alt en legning som de føler de trenger eller som bare er en selvfølge. Kan jeg la være å tro på legning sjøl uten å omdefinere andre? Jeg kan. (På akkurat samme måte som jeg ikke blir definert av dem som ikke tror på kjønn. Min kjønnsidentitet trenger ikke plages av det, og gjør det heller ikke. Faktisk er jeg ikke så sikker på om jeg tror på kjønn sjøl, og kjønnsidentiteten min er jammen ikke plaga av det heller.)

Jeg oppdaga at jeg hele livet har tatt på meg andres antakelser og latt dem definere meg. Først visste jeg om det heterofile, sjøl før jeg visste at det hadde et navn. Jenter forelska seg i gutter. Jeg forelska meg i gutter. Det fantes jenter som forelska seg i jenter i stedet, og det syntes noen var galt, og haha, var ikke det bra teit å bry seg om, hvem andre forelska seg i liksom. Også handla den fine sangen "jeg ville bare" som Anders Rogg sang om at noen menn var redd for at andre menn skulle bli forelska i dem, det hadde mamma fortalt da teksten forvirra meg litt.

Så I begynnelsen var heterofili. Jeg forelska meg i gutter, og følgelig måtte jeg være heterofil.

Jeg klarte å bli sytten før jeg hørte ordet bifil. Aha, det kunne forklare en del, tenkte jeg. Fullstendig udramatisk bytta jeg merkelapp. Det betydde lite for meg, og jeg hadde andre ting å bekymre meg over. Kort sagt, jeg var heldig. (I tillegg til å være heldig var jeg rimelig på toget til Mexico, men det er en annen og mye lengre historie.)

Jeg har ignorert det meste av krav noen prøver å sette til bifil. Men kravene fra meg sjøl kunne jeg ikke ignorere. Bi. To. To kjønn. En som liker begge kjønn, altså. Det er ikke noe galt i det, men det er ikke noen god beskrivelse av meg. Jeg har et tiltrekningsmønster som har markører som for meg er langt tydeligere enn kjønn. Kjønnsuttrykkene jeg liker er varierte og har lite med hvilket kjønnsidentitet og kropp personen har. Bifili ser ut til å anta at en skal se kjønn før det meste annet, at en skal tiltrekkes av begge kjønn som kjønn. Også sier bifil at det er to kjønn, at alle må være en av de to, ellers. Nei, nei, dette går ikke, begynte jeg å tenke for noen år sida. Dette ordet gjør meg ukomfortabel når det brukes om meg. Men det var ingenting annet å kalle seg.

Jeg trenger ikke en merkelapp på tiltrekningsmønsteret mitt, men det så det ut til at alle andre trengte. Og jeg lytta og lytta og lette og lette. Jeg så på ordet panfil, og jeg likte det ikke helt. Det var en ny legning, den var omtrent som jeg, og likevel var det noe som skurra. Det var en legning. Jeg lette videre. Og ironisk nok, i det jeg innså at jeg ikke gadd leite mer etter noen merkelapp, fant jeg den.

~~Mine damer og herrer~~ Folkens, jeg er legningsanarkist. Det betyr ikke bare at jeg ikke har noen legning, det betyr at jeg erkjenner at jeg ikke trenger noen. Og det betyr at jeg mener at det trenger ingen andre å ha heller, om de ikke vil det sjøl.

Og ordet legning legger føringer. De fleste forbinder legning med mer enn bare en orientering eller anlegg, og ser på legning som noe fast og uforanderlig. Men jeg kjenner så få som har det sånn, og så mange som har det annerledes.

Jeg er ferdig med å kalle det legning. Sjøl når det gjelder andre. En kan ha et helt konsekvent tiltrekningsmønster uten å trenge å kalle det legning. Legning kan være identitet, og det er greit. Men jeg trenger ikke tro at det er mer enn det. Og det er utrolig befriende.

Parodisk og stemningsfull begravelse

2008-11-22T14:34:00.001+01:00

Torsdag var jeg i begravelse i Drammen sentrum. De bisatte var arbeidsmiljøloven, arbeidermakt og tariffavtaler. Ja, klart det handler om tjenestedirektivet.

At Norge godtar direktivet når vi hadde all mulighet til å reservere oss er dumt av minst tre grunner. Det er dumt for norske arbeidstakere, det er dumt for landa vi får økt arbeidsinnvandring fra, og det sender et signal til andre land når sjøl vi som har så god mulighet til det ikke reserverer oss.

Jeg har ikke lest hele direktivet sjøl, men jeg kjenner heldigvis en fyr som er villige til å vasse gjennom litt tørr sjargong for å ha bedre dekning for det han sier. Såvidt jeg skjønner er det alvorligste ikke hva slags effekter tjeneste vil få, sjøl om det heller ikke er bra, men hva slags konsekvenser det kan få, og hvor lite vi i så fall kan gjøre med det.

Så begravelsen er en overdrivelse. Det korrekte ville vel være en kreftdiagnose. Men likevel, begravelse blei det. Og den var parodisk og lett lattermild, men også stemningsfull og trist. Det var jordpåkasting - "av jord er du kommet (kast) til jord skal du bli (kast) av jord skal du forhåpentligvis oppstå (kast)". Det var en liten tale. Det var et minutts stillhet. Det var kondolanserunde. Det var sinne og sorg.

Og hadde det vært litt mer tid på å planlegge hadde det kanskje vært snitter etterpå.

Dissens! Elsk meg!

2008-11-20T16:36:00.009+01:00

- Altså, jeg har jo et sånt kompleks, sier jeg. Jeg er så skrekkelig opptatt av at folk skal like meg.

- Har DU?! sier Sara, som ellers kjenner meg ganske godt.

- Jaaaa? sier jeg.

- Men du er jo så... så... sier hun.

- Tøff i trynet? sufflerer jeg.

- Ja.

- Ja.

Jeg er jo det, mye av tida. Greia er den at jeg har andre prioriteringer enn behovet for å bli likt, prioriteringer som ofte kommer først, som noen ganger bare må være viktigere. Som det å si fra når noe er galt.

For jeg tror på å si fra der det trengs, og jeg tror på å tørre å stille de dumme spørsmåla. Jeg tror det hjelper. Jeg tror det er nødvendig. Å ikke tørre å si fra når noe ikke stemmer helt er i praksis å bidra til å skape miljøer der det ikke går an å si fra, og det liker jeg ikke tanken på. Så jeg prioriterer som regel det å si fra over behovet for å bli likt, og etter hvert har jeg også lært meg å komme med reine egne meninger.

Jeg sa det meste av det i avsnittet over til Sara over kjøkkenbordet her om dagen. Og jeg innså at dette behovet for å bli likt er noe jeg ikke kommuniserer ut i noen særlig grad. Jeg blir jo likt, det er ikke det, men jeg liker at folk veit hvordan jeg fungerer.

Nå har jeg forresten også på en måte sagt fra om noe. Og jeg føler meg så tøff at jeg gir meg sjøl en hverdagshelteretikett. Det var nemlig skummelt.

Feminist? Så trist. (Nei, jeg mener det!)

2008-11-20T15:00:00.010+01:00

Jeg skulle virkelig ønske jeg slapp å være feminist. Det er voldsomt irriterende. Det burde jo være overflødig for lengst. Det burde faktisk ikke vært nødvendig noen gang. Men burde til er er som kart til terreng. Likevel, det er såpass plagsomt at jeg faktisk noen ganger later som om det ikke trengs lenger bare for å slippe. Later som om helt klare sammenhenger ikke er der, bare så jeg slipper å alltid være den som påpeker dem, eller i aller beste fall en av dem som gjør det.

Jeg har jo noen muligheter til å vri meg unna. For eksempel kan jeg la være å kalle meg feminist. Men det er ikke helt det samme som å ikke være det. For verden ville fortsatt være urettferdig, og kjønnsrollene ville fortsatt sugd like hardt.

Noen folk tror at frihet fra kjønnsrollene betyr at ingen skal få lov til å ha noe kjønnsuttrykk i det hele tatt. Det er en pussig oppfatning. Frihet fra kjønnsrollene må da nødvendigvis bety mindre sanksjoner om en bryter med kjønnsrollebestemte uttrykk og dermed mer frihet til å velge mellom ulike kjønnsuttrykk.

Og sjøl om jeg kunne kalt meg noe annet, hadde det ikke hjulpet. Jeg hadde fortsatt vært en som sa fra. For alternativet til det er tross alt mye kjipere.

Trosbekjennelse

2008-11-12T08:53:00.004+01:00

Å tro er bare å tro, ikke å vite, hva? Reint rasjonelt sett er dette sant.

Men likevel er tro noe mer. Det er å ikke vite, men å likevel være dedikert.

Jeg tror at en lidenskap for rettferdighet kan forandre verden, om enn ikke aleine.

Jeg tror at jeg kan være det gode som berører, på samme måte som jeg har blitt berørt gjennom andre menneskers godhet.

Jeg tror at mine sanne prioriteringer er under støyen et sted, og at noen steder er de allerede avdekka.

Dette tror jeg, og dette føler jeg meg usigelig velsigna som får oppleve å tro på.

Maren leiker adbusters

2008-11-10T15:47:00.005+01:00

Dagens lille reklameinnslag: L'Oréal har funnet opp sjampo. Og balsam, det kommer vi tilbake til. Ikke akkurat funnet opp, altså, men deres sjampo er bedre. 10 ganger så mye pleie på en gang, står det i reklamen. Med** etter. Det er alltid litt gøy med * og **. Det er litt som svarene på en avisquiz, og her står de til og med sidelengs ytterst på sida så ingen skal bli frista til å sniklese.

**Testet i laboratorium med sjampo + balsam vs. vanlig sjampo.

Vanlig betyr det dårligste de har funnet, det er vanlig. Å teste sjampo og balsam mot bare sjampo, derimot, den var kreativ. Litt som å sammenlikne kaloriinnholdet i brød med og uten pålegg. Det er så ynkelig at det nesten er litt søtt. Men bare nesten.

Om vi alle kjøper produktene deres likevel får de kanskje råd til å bytte ut både reklametekstforfattere og "forskere"? Om jeg bare hadde klart å tro på at det hadde hjulpet...

Globaliseringskonferansen - la de små barna komme til meg

2008-11-07T10:26:00.007+01:00

Om noen timer skal jeg til Oslo. Globaliseringskonferansen har opplegg for ungene, og dermed kan jeg være med. Vesla mi gleder seg til "balanseringskonkurransen", som hun veit at ikke er noen konkurranse, men et stooort møte. Et kjempestort møte som hun ville synes var ganske kjedelig om det ikke var noe eget opplegg for barna.

Tilgjengelighet for foreldre er fint, både for foreldrene som får delta og for konferansen, og for barna også. Uansett hva hun kommer til å brenne for når hun blir eldre, vil hun ha minner om å være omgitt av folk som jobber for noe de tror på. Det gjør meg glad å tenke på det. Og jeg gleder meg jeg også.

Akebakke

2008-11-03T15:09:00.003+01:00

Jeg har ikke verdens sprekeste kropp og ikke store sjanser for å skaffe det i nærmeste framtid. Det er kanskje derfor jeg ikke vanligvis pleier vintersporten. Men nå har jeg sitti bakpå akebrettene til to femåringer, og jeg er så hekta! Rett på topp på lista Ting Som Er Kjempegøy Sjøl Med Moderat ME.

Jeg har tenkt å gjenta suksessen ved første anledning. Og om jeg finner et sted med egna skiheis mistenker jeg at jeg kan holde det gående en time. Og etterpå? Kakao.

Fra et flyttelass

2008-10-27T10:01:00.001+01:00

(Dette innlegget er å anse som pausemusikk.)

Livet mitt forandrer seg. Jeg bor sammen med noen! Jeg husker ikke sist jeg bodde med noen som ikke var kjæreste eller foreldre. Og de siste tre åra har jeg bodd aleine bortsett fra et par måneders mellomlanding hos Mamma. Det er fint å bo sammen med noen. På kjøpet har jeg fått en og en halv katt og ymse burdyr. Sjøl bidro jeg bare med en chinchilla og et deltidsbarn.

"Dette er omtrent som å være gift," sa min nye samboer da hun begynte å ane et mønster i det å komme hjem til ferdig middag. "Jeg jobber alt for mye og flytter sånne tunge ting som du ikke klarer, og du gidder faktisk å lage middag og... sånne andre husmorting, hva nå enn de er. Ganske tradisjonelt kjønnsrollemønster i grunnen." Hva disse andre husmortinga skulle være er jeg også ganske usikker på, forresten. Huset har fortsatt en del felles med Berlin 1945, og oppvaska har vi maskin til.

Apropos kjønnsroller og gamledager, jeg tok en (ganske lang) test en gang, som sa at jeg ville vært en utmerket kone etter 30tallets nordamerikanske idealer. Så tok jeg en tilsvarende som sa at jeg ville vært en utmerket ditto ektemann. Sikkert fordi jeg tror på å behandle kvinner som folk og ikke pleier å pelle meg i nesa ved middagsbordet. Ja, de stilte sånne spørsmål. Og de spørsmåla ga meg ikke akkurat lyst til å gifte meg.

Egentlig veit jeg hva disse husmortinga er. Jeg skal skrive om det en annen gang. Men ikke si det til noen, da vil alle ha.

Ellers er det fint å bo med en annen orgnerd. Vi er i forhandlinger om husregler. Husgjester ser ut til å innvilges tale- og forslagsrett. Og vi planlegger kombinert bursdag og innflytningsfest. "Da må vi ha en god innleder," sier hun. "Da kan vi søke midler til reisedekning."