Dissens! Elsk meg!

- Altså, jeg har jo et sånt kompleks, sier jeg. Jeg er så skrekkelig opptatt av at folk skal like meg.

- Har DU?! sier Sara, som ellers kjenner meg ganske godt.

- Jaaaa? sier jeg.

- Men du er jo så... så... sier hun.

- Tøff i trynet? sufflerer jeg.

- Ja.

- Ja.

Jeg er jo det, mye av tida. Greia er den at jeg har andre prioriteringer enn behovet for å bli likt, prioriteringer som ofte kommer først, som noen ganger bare må være viktigere. Som det å si fra når noe er galt.

For jeg tror på å si fra der det trengs, og jeg tror på å tørre å stille de dumme spørsmåla. Jeg tror det hjelper. Jeg tror det er nødvendig. Å ikke tørre å si fra når noe ikke stemmer helt er i praksis å bidra til å skape miljøer der det ikke går an å si fra, og det liker jeg ikke tanken på. Så jeg prioriterer som regel det å si fra over behovet for å bli likt, og etter hvert har jeg også lært meg å komme med reine egne meninger.

Jeg sa det meste av det i avsnittet over til Sara over kjøkkenbordet her om dagen. Og jeg innså at dette behovet for å bli likt er noe jeg ikke kommuniserer ut i noen særlig grad. Jeg blir jo likt, det er ikke det, men jeg liker at folk veit hvordan jeg fungerer.

Nå har jeg forresten også på en måte sagt fra om noe. Og jeg føler meg så tøff at jeg gir meg sjøl en hverdagshelteretikett. Det var nemlig skummelt.